Redigerer Peterborough-krøniken (avsnitt)

== Andre fortsettelse (1132–1154) ==
[[Fil:King_Stephen_from_NPG.jpg|thumb|right|Den «fryktsomme og snille» kong Stefan som forfatteren av Peterborough-krøniken gir skylden for de redsler og plager som preget tiden.]]
Den andre og siste fortsettelsen er bemerkelsesverdig ved å være i en eneste forfatterstemme, og den nedtegnet de hendelser som kalles for [[Det engelske kaos under Stefan]]. Forskerne har spekulert om den andre fortsettelsen er diktert ettersom språket synes å reflektere en versjon av en tidlig mellomengelsk som forskerne har plassert til en tidsepoke som er senere enn Stefan og [[Maud av England]], eller skrevet som en erindring av en enkelt, eldre munk. Det er meget gripende nedtegnelse som handler om skrekkeligheter som [[tortur]], frykt, forvirring og [[hungersnød]].

Henrik I dør i [[1135]] og Stefan og Maud hadde begge et krav til tronen. Klosterforfatteren beskriver baronenes opprør mot Stefan, Mauds flukt og den tortur som baronenes soldater påfører folket. Forfatteren legger skylden på kaoset på Stefan for å være «fryktsom og snill» når det var behov for bestemthet og strenghet. Når Stefan tok de opprørske baronene til fange lot ham dem gå, i henhold til forfatteren, etter at de hadde sverget troskap til ham.

Man kan merke seg at det som ikke minner om engelske ord minner vel så mye om norske ord:

:''«Þa the suikes undergæton ðat he milde man was and softe and god, and na iustise ne dide, þa diden hi alle wunder»'' ([[1137]]) 
::(«Når disse menn forsto at han (Stefan) var en mild mann, og fryktsom og snill, og ikke gjorde rett på dem, da de alle undret seg (over ham).»)

Baronene forsøkte deretter å skaffe penger så hurtig som de kunne. De trengte penger og arbeidskraft for å bygge festninger (noe forfatteren synes var ualminnelig og sjeldent), og de ranet derfor alle de møtte:

:''«æuric rice man his castles makede and agænes him heolden; and fylden þe land ful of castles. Hi suencten suyðe þe uurecce men of þe land mid castelweorces; þa þe castles uuaren maked, þa fylden hi mid deoules and yuele men. Þa namen hi þa men þe hi wendan ðat ani god hefden, bathe be nihtes and be dæies, carlmen and wimmen, and diden heom in prisun and pined heom efter gold and syluer untellendlice pining; for ne uuaeren naeure nan martyrs swa pined alse hi waeron.»''

::(«Alle rike menn bygde festninger og holdt dem mot kongen; og de fylte landet med festninger. De ondskapsfullt undertrykket de fattige menn av landet med festningsbygging; da festningene var gjort, deretter fylte de landet med djeveler og onde menn. Deretter tok de som hadde noen varer, både natt og dag, arbeidsfolk og kvinner, kastet dem i fengsel og pinte dem etter gull og sølv med utålelig pining, for aldri var der en martyr så pint som disse menn var.»)

Forfatteren sympatiserer med den jevne bonde og håndverker, og skriver om de ødeleggelse som pinte landområdene. Han er opprørt over redegjørelsene over pining og plaging som han nedtegner og klager:

:''«Me henged up bi the fet and smoked heom mid ful smoke. Me henged bi the þumbes other bi the hefed and hengen bryniges on her fet. Me dide cnotted strenges abuton here hæued and uurythen it ðat it gæde to þe haernes… I ne can ne I ne mai tellen alle þe wunder ne all þe pines ðat he diden wrecce men on þis land.»''

::(«En hengte opp etter føttene og fylte hans lunger med røyk. En var hengt opp etter tomlene, en annen etter hodet og hadde ringbrynjer hengt etter føttene. En plasserte de strenger med knuter om hans hode og vridde det til det gikk inn hjernen... Jeg hverken kan eller må fortelle om alle grusomhetene eller de piner som de gjorde på ulykkelige menn av dette landet.»)

Død og sult fulgte etterhvert som gårdene ble utarmet og bøndene myrdet. Om to eller tre ryttere kom til en landsby, forteller munken, flyktet alle i redsel for at de var ransmann. Handelen sto i stampe, og de som ønsket hadde ingen måte å skaffe seg forsyninger, og de som reiste med penger for å skaffe mat kunne bli ranet eller drept på vegen. Baronene sa at det var ingen Gud. Kronikøren nedtegner åpent at Kristus sov sammen med hans helgener; han slår fast at «dette – og mer enn vi kan si – vi led 19 vintre for våre synder».

Etter beretning om kaoset under Stefan går munken over til å skrive om kirkesaker. Han forteller om abbed Martin, som erstattet den urettmessig Henry, som en god abbed. Martin fikk også lagt på et nytt tak på klosteret og flyttet munkene inn i en ny bygning. Han fikk også gjenopprettet en del landområder, forteller kronikøren, som tidligere var blitt «tatt med makt» av adelsmenn. Hvilke landområder dette var er uklart, men de hadde sannsynligvis blitt krevd av adelen gjennom den praksis å plassere yngre sønner i klostrene, ga og trakk tilbake tildelinger av landområder og ved noen tidlig form for sjelegave. Krøniken avsluttes med at en ny abbed kommer når Martin dør, en abbed ved navn William. Den abbed fikk sannsynligvis avsluttet fortsatt skriving av krøniken.