Redigerer Peter Carington (avsnitt)

===Politisk karriere 1946–1982===
Carington etterfulgte sin far som 6. baron Carrington i 1939 og var fra sin 21. fødselsdag i 1940 berettiget til et sete i [[House of Lords|Overhuset]] ved arverett.{{Trenger referanse}} Han begynte å innta en aktiv rolle i Overhuset fra 1946 og da [[det konservative parti (Storbritannia)|de konservative]] kom til makten under [[Winston Churchill]].

I 1951 ble Carington parlamentarisk sekretær i jordbruks- og fiskeridepartementet. I 1954 ble han parlamentarisk sekretær i forsvarsdepartementet, en stilling han hadde også etter at [[Anthony Eden]] etterfulgte Churchill som statsminister i 1955. Påfølgende år forlot Carington regjeringen da han ble britisk [[Høykommissær (Samveldet)|høykommissær]] i [[Australia]]. Han vendte tilbake til regjeringen i 1959 da [[Harold Macmillan]] gjorde ham til [[første admiralitetslord]] og ble samme år medlem av [[Det kongelige råd (Storbritannia)|Det kongelige råd]].<ref name="nato" />

Da [[Alec Douglas-Home]] ble statsminister i 1963 ble Carington for første gang medlem av kabinettet som overhusleder og [[minister uten portefølje]].

De konservative tapte makten i valget i 1964 og mellom 1964 og 1970 var Carington opposisjonsleder i Overhuset. Da de konservative igjen kom til makt i 1970 under [[Edward Heath]], ble Carington forsvarsminister. Han tjenestegjorde fra januar til mars 1974 som energiminister under Heath. Han var igjen opposisjonsleder i Overhuset fra 1974 til 1979. Så ble han utenriksminister i [[Margaret Thatcher]]s regjering.

Carington ledet i 1979 [[Lancaster House-konferansen]] som førte til [[Zimbabwe]]s selvstendighet påfølgende år.{{Trenger referanse}}

Etter [[Argentina]]s invasjon av [[Falklandsøyene]] i april 1982 gikk Carington av,<ref name="nato" /> idet han anså at han bar ansvaret for at utenriksdepartementet ikke hadde klart å forutsi invasjonen og komme med nødvendige tiltak.{{Trenger referanse}}