Redigerer Peter Andreas Heiberg (avsnitt)

== Eksilet ==
Forvisningen kostet Heiberg både fedreland, språk, ektefelle og barn. Han vendte aldri tilbake til Danmark eller Norge. Han kunne ikke utgi verk i sitt hjemland, men trykket etter 1817 en rekke bøker med politisk-filosofisk innhold i Norge og et par i Paris, bl.a. den viktigste boken i forfatterskapet hans, ''Lettres d'un Norvégien de la vieille Roche'', eller ''Brev fra en nordmann av grunnfjellet'', der han drøfter Carl Johans endringsforslag til Grunnloven i 1821. Heibergs argumenter ble to år senere gjentatt i konstitusjonskomitteens innstilling til Stortinget da det enstemmig i mai 1824 forkastet kongens endringsforslag som i praksis ville gitt ham eneveldig makt. 

Heiberg kom til å leve i selveste verdens navle under [[Napoleon]]s keiserdømme og kom til å arbeide i [[Talleyrand]]s utenriksministerium, delvis som sekretær for Talleyrand og delvis som byråsjef for oversettelsesavdelingen. Heiberg fulgte med Talleyrand til de mange fredsslutningene under krigene i Europa, og var i 1807 med til Warszawa da Napleon der møtte tsar Alexander. Han deltok også som fransk forhandler etter slaget ved Waterloo i 1815. Heiberg ble oppsagt fra stillingen sin i 1817, etter restitusjonen av huset Bourbon. Han hadde dog ikke mye til overs for utviklingen i Frankrike under Napoleon I. Keiserens autoritære styre og imperialistiske ambisjoner følte Heiberg som en tilbakevendelse til det despoti som han selv hadde bekjempet hele sitt liv. 

I [[1828]] utsendte han fra sitt eksil boken ''Enevoldsmagtens Indførelse i Dannemark i Aaret 1660 – Historisk og kritisk Undersøgelse'' med mottoet fra [[William Shakespeare]]s [[Hamlet]]:«Something is rotten in the state of Denmark» på tittelbladet. Boken er en kritikk av [[enevelde]]t i Danmark – spesielt med henblikk på behandlingen av [[Norge]] som han følte tilknytning til. Dessuten inneholder den en meget detaljert kritisk gjennomgang av [[Trykkefrihedsforordningen af 1799|trykkefrihetsforordningen av 1799]]. Boken ble forbudt i Danmark.<ref>Max Iversen – ''Forbudte bøker'', Kirschbaum-Jørgensens Forlag, 1948, s. 43</ref> Den politisk-filosofiske boken ''Politiske Aphorismer'' som ble utgitt i Christiania i 1826, ble satt på indeks av Vatikanet fordi Heiberg hevdet at fyrstene fikk makten sin fra folket, og ikke Gud, slik de eneveldige fyrstene gjerne påsto.

I 1841 døde Heiberg i Paris, og ble begravet på Cimetière de Montmartre. Han var nesten totalt glemt, inntil hans svigerdatter [[Johanne Luise Heiberg]] i [[1882]] utga brevvekslingen fra skilsmisse- og forvisningsåret 1800 i boken ''Peter Andreas Heiberg og Thomasine Gyllembourg. En beretning støttet paa efterladte breve''. I [[1884]] kom også ''Peter Andreas Heibergs Udvalgte Skrifter'' som blant annet inneholder en komplett gjengivelse av ''Rigsdalerseddelens Hændelser'', og i [[1892]] [[Herman Heinrich Louis Schwanenflügel|H. Schwanenflügels]] biografi ''Peter Andreas Heiberg. En biografisk Studie'', som er den første grundige gjennomgangen av Heibergs liv og virksomhet innen hans landsforvisning.

Heiberg huskes spesielt for et par linjer skrevet i september 1790 til avsyngelse i Kronprinsens klubb, en av de såkalte ''Inntogsvisene'': 

{{Sitat|Ordener henger man paa Idioter, Stierner og Baand man kun [[Adel]]en gier; Men om de Mallinger, Suhmer og Rother, Man ej et Ord i Aviserne seer. Dog, har man Hierne, Kan man jo gierne Undvære Orden og Stierne|}}. 

Visen ironiserer over makthaverne og eneveldet og handler om den falske offentlige og offisielle ære – og om den virkelige ære ved å være en del av åndseliten.