Redigerer Persisk mytologi (avsnitt)

== Den religiøse bakgrunn ==
[[Fil:Pegasus iran.jpg|right|thumb|Den [[Partia|partiske]] bronseplaten med en avbildning av en bevinget hest, [[Pegasus (mytologi)|Pegasus]] («Pegaz» på persisk). Fra utgravninger i [[Masjed Soleiman]].]]
De ulike figurene i persisk mytologi faller bortimot alltid i to leirer, en kamp mellom to grupper guddommelige vesener. De er enten gode eller de er onde. Denne spliden speiler en eldgammel eller antikk konflikt som i persisk mytologi er basert på den zoroastrianske sammenheng om todelt utstråling av [[Ahura Mazda]] (Avestan, eller Ormuzd i senere [[persisk]]). ''Spenta Mainyu'' er kilden til all oppbyggende og positiv energi mens ''Angra Mainyu'' er kilden til mørket, ødeleggelse, goldhet, og død.

Hva som er funnet i overflod av i persisk mytologi er en egen form for overnaturlige vesener med ubehagelig trekk som kalles ''[[daeva]]'' (daēva) og på persisk ''div'', i betydning «himmelsk» eller «skinnende». Disse guddommelige og onde [[Demon|demonkreftene]] ble dyrket i den før-zoroastrianske mazdaismen, og i [[Veda-samlingene|vediske religioner]] som hellige vesener. Det var først med de religiøse reformene til [[Zarathustra]] (Zoroaster) at begrepet daēva ble assosiert med demoner. Selv da perserne levde sør for Det kaspiske hav fortsatte dyrkelsen av daeva og motsto presset fra å akseptere zoroastrianismen, og legender som involverte daeva har blitt bevart til den dag i dag. Eksempelvis legenden om ''Div-e Sepid'' (''Den hvite daeva'') i [[Mazandaran]], [[Amol]].

Da ''[[Angra Mainyu]]'' (persisk ''Ahriman''), en gang et zoroastrianske enhet for ondskap, mistet sin opprinnelige zoroastrianske/mazdaistiske identitet i senere persiske litteratur, og ble til slutt avbildet som daeva. Etter at [[islam]] invaderte området ble det gjort religiøse avbildninger av Angra Mainyu som viste Angra Mainyu som en kjempe av et menneske med flekket kropp og med to horn.