Redigerer Per Albin Hansson (avsnitt)

=== Tidlig politisk karriere ===
Hansson ble medlem av avholdsforeningen [[Verdandi]] omkring 1901. Selv om han kun var aktiv i foreningen i en kort periode, var han fortsatt avholdsmann da han ti år senere i motsetning til [[Hjalmar Branting]] gikk inn for at et krav om totalforbud mot alkohol skulle innskrives i partiprogrammet. I 1902 kom han med i den ungsosialistiske klubb i Malmø, og våren 1903 gikk han inn i det nystartede sosialdemokratiske ungdomsforbund. I 1904 ble Hansson distributør på ''[[Arbetet]]''. I [[1905]] ble han ungdomsforbundets første funksjonær og redaktør av avisen ''Fram'' med sete i Malmø. Han var altså 20 år gammel da han fikk sin første ansettelse i «bevegelsen», i hvis tjeneste han skulle forbli hele livet. Samtidig med ansettelsen var han medlem av ungdomsforbundets sentralstyre 1903–1912 og dens ordførende 1908–1909. 

Da [[Zäta Höglund]] kuppet Hansson vekk som ordførende, ble han i 1910 ansatt ved partiets avis ''[[Social-Demokraten]]'' i [[Stockholm]]. Trass i nederlaget satt han ikke bare tilbake i partiledelsen som han kom inn i 1908 som ordførende for ungdomsforbundet, men han ble også i 1911 medlem av partiets mektige driftsutvalg. Han var dessuten sjefredaktør for ''Social-Demokraten'' 1917-1923.

Hansson medvirket til å tvinge den mer revolusjonære venstrefløy med Zäta Höglund i spissen til å forlate partiet i 1917. I 1917 holdt Per Albin Hansson en tale om viktigheten av å gjennomføre en valgreform for en stor forsamling i Stockholm. Situasjonen var kritisk, og Sverige var tett på en borgerkrig da den sittende regjering ikke ville godta kravet om at alle skulle ha stemmerett. [[Högerpartiet]]s leder Lindman svart: «Å få stemmerett er ikke en rett for verken den ene eller den andre. Det eneste avgørende er om det tjener statens vel.»

Ved det følgende valg ble den nå 32-årige Hansson riksdagsmann, og sosialdemokratene inngikk for første gang i en regjering som ble ledet av den [[folkpartiet|liberal]]e [[Nils Edén]]. Dette hindret ikke Per Albin i fortsatt å kritisere regjeringen for ikke å være tilstrekkelig radikal. Blant annet krevde han at landet skulle være republikk. Sosialdemokratene ville gjennomføre reformer som 8-timers arbeidsdag og mer stillingstrygghet. Det kunne Edén ikke gå med på, og det kom til en regjeringskrise. Det var for en stor dels vedkommende Per Albin Hanssons handlinger som lå til grunn for regjeringskrisen, da han vegret seg mot å forhandle, selv om [[Hjalmar Branting]] ville det.

Til manges forferdelse, herunder kong [[Gustav V av Sverige|Gustaf V.s]], ble Per Albin Hansson, som i 1910-årene hadde profilert seg som antimilitarist,  utnevnt til forsvarsminister. Dermed forlot han sin post som redaktør på avisen Social-demokraten. Under Brantings tre ministerier mellom 1920 og 1926 gjennemførte han også nedrustning med henblikk på å frigjøre ressurser til sosiale reformer. I 1920-årene var selv Per Albin Hansson innblandet i en sak om mishandling.<ref>[http://www.gp.se/gp/jsp/Crosslink.jsp?d=361&a=332764 Kort sammenfatning at rettsvesenets interesse i høytstående politiker] {{Wayback|url=http://www.gp.se/gp/jsp/Crosslink.jsp?d=361&a=332764 |date=20071222215147 }}, fra [[Göteborgs-Posten]] 070314</ref> 

Ved Brantings død i 1925 var den selvskrevne etterfølger [[Fredrik Thorsson]] alvorlig syk, og Per Albin ble av partiledelsen utsett til at bli dens ordfører. Hanssons stilling var dog omstridt, og [[Rickard Sandler]] ble utsett til å bli statsminister. Først i 1927 ble Hansson valgt til riksdagsgruppens ordfører, og i 1928 valgtes han på partikongressen til partiets ordfører.