Redigerer Paul von Hindenburg (avsnitt)

=== Første verdenskrig ===
Han pensjonerte seg fra hæren i 1911, men returnerte til aktiv tjeneste ved utbruddet av [[første verdenskrig]] i august 1914. Der ble han satt til å erstatte  [[Max von Prittwitz]] som sjef for dem 8. armé som kjempet i [[Østpreussen]].<ref name="snl" /> Som svar på telegrammet fra generalstaben om han ville gjeninntre i tjeneste sendte han bare ordene «Bin bereit» («Er beredt»); som stabssjef fikk han seg tildelt [[Erich Ludendorff]].

De ankom tidsnok til den 8. armé til å føre den til seier i [[slaget ved Tannenberg 1914|slaget ved Tannenberg]] og senere i [[det første slaget ved de masuriske sjøer|slaget ved de masuriske sjøer]] 14. september 1914.<ref name="snl" /> Mye av æren for disse seirene tilskrives oberst [[Max Hoffmann]], som innså viktigheten av et sammenbrudd i sikkerheten til den russiske hærens radiokommunikasjoner. Noe informasjon ble sendt åpent (fordi den kryptografiske planleggingen ikke overlevde kontakten med fienden), tilstrekkelig til at den tyske hæren i området, under Ludendorff og Hindenburg, visste hvor russerne ville være og når.

Men det var Hindenburg som ble nasjonalhelt. Han ble 27. august utnevnt til generaloberst, 1. november til øverstkommanderende over samtlige styrker på Østfronten, og 27. november 1914 til [[feltmarskalk]].<ref name="snl" /> Ludendorff fikk han med seg som stabssjef. De dannet et virksomt par under krigen, der Ludendorff sto for idéene og Hindenburg for roen og ansvaret.

Etter å ha tilføyd russerne ytterligere et alvorlig nederlag i det såkalte [[det andre slaget ved de masuriske sjøer|vinterslaget i Masurene]] i februar 1915 og [[Slaget ved Gorlice-Tarnow|gjennombruddet ved Gorlice-Tarnów]] i mai 1915, ivret Hindenburg for en mer energisk krigføring mot russerne, men ble motarbeidet av den daværende generalstabssjefen [[Erich von Falkenhayn]]. Da sistnevnte etter [[Slaget ved Verdun|Verdunoffensivens]] mislykkede og Romanias krigserklæring gikk av som [[generalstabssjef]] og sjef for [[Oberste Heeresleitung]], ble Hindenburg den 29. august 1916 utnevnt til hans etterfølger med Ludendorff som første generalkvartermester.<ref name="snl" />

Fra da av styrte de Tyskland mer eller mindre eneveldig sammen med sin nestkommanderende [[Erich Ludendorff]] i krigens siste år. i denne perioden lyktes det dem å slutte separatfred med både Russland og Romania. Hindenburg ble imidlertid dominert av Ludendorffs tankegang, blant av hans ekstreme politiske tanker og av den etterhvert usannsynlige tanke at en total tysk seier var mulig.

Ved en forkortelse av fronten i mars 1917 kom den store franske offensiv under [[Robert Nivelle]] stort sett som et slag i luften, og Hindeburg klarte ved energiske tiltak i hjemlandet, kalt «Hindenburgprogrammet», å øke krigsproduksjonen og innføre allmenn verneplikt. Alt dette var ment som et krafttak for å sikre den endelige offensiven og den totale seieren.

Den 21. mars 1918 begynte offensiven, men trass i stor fremgang i begynnelsen nådde den ikke sine mål. Den 29. september 1918 krevde Hindeburg av regjeringen at det ble innledet våpenhvileforhandlinger. Etter at keiseren den 9. november hadde begitt seg til Nederland og [[våpenstillstanden i Compiègneskogen|våpenhvilen ble undertegnet]] 11. november, forble Hindenburg på sin post og gjennomførte den tyske arméens transport hjem og dens avmobilisering, og nedla sin kommando først etter undertegnelsen av [[Versaillestraktaten|fredsavtalen i Versailles 3. juli 1919]].<ref name="snl" /> Deretter bosatte han seg i [[Hannover]].

Hindenburg kom senere etter krigen å støtte den såkalte [[dolkestøtslegenden]], som la et av grunnlagene for [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistenes]] tiltrekningskraft i [[Tyskland]], i det at han anså at var blitt forrådt av sosialdemokratene i regjeringen.