Redigerer Pahlavi-dynastiet (avsnitt)

==Den kalde krigen==
[[Muhammed Reza Pahlavi]] erstattet sin far på tronen [[16. september]] [[1941]]. Han ønsket å fortsette reformpolitikken til sin far, men en kamp om kontrollen over regjeringen brøt snart ut mellom sjahen og den eldre profesjonelle politikeren, den nasjonalistiske [[Muhammed Mossadegh]].

Til tross for hans løfte om å fungere som et konstitusjonelt monarki som ville bøye seg for makten til den parlamentariske regjeringen, involverte Muhammed Reza Pahlavi seg stadig mer personlig i regjeringens affærer og motsatte seg eller kastet sterke statsministre. Han hadde en tendens til å være ubestemt derimot, og Pahlavi støttet seg mer på manipulasjon enn på lederskap. Han konsentrerte seg om å gjenopplive hæren og sørge for at den forble under kongelig kontroll som monarkiets hovedsakelig maktbase. I [[1949]] resulterte et feilslått attentat på sjahen, tillagt det pro-sovjetiske [[Tudeh-partiet]], i forbud av partiet og utvidelse av sjahens konstitusjonelle makt. 

I [[1951]] ble den karismatiske og populære Mossadegh valgt som statsminister, og parlamentet i Iran nasjonaliserte den britiskeide olje, med massiv støtte i befolkningen.  Britene tok opp oljekonflikten med Iran i Den Internasjonale Domstolen i Haag og i FN uten å få støtte. Sjahen rømte landet etter et mislykket kuppforsøk, men gikk med på å støtte det kommende kuppet august 1953, forberedt av CIA. Mossadegh ble så arrestert av sjahvennlige hærstyrker. Deltagelsen til det amerikanske CIA og britenes SAS i å iscenesette kuppet mot Mossadegh blir fremdeles sett på av iranere av alle politiske lag som en betydelig milepæl i å drive frem bevegelsen som kulminerte i [[1979]]-[[den iranske revolusjon|revolusjonen]].

I konteksten av regional omveltning og [[den kalde krigen]], etablerte sjahen seg som en viktig alliert av vesten. For å imøtekomme kreftene som motarbeidet ham innledet han en reformpolitikk som kulminerte i 1963-programmet kjent som [[den hvite revolusjon]], som inkluderte landreformer, utvidelse av stemmerett for kvinner og elimineringen av analfabetisme. Han finansierte disse programmene med midlene regjeringen hadde opparbeidet seg på grunn av Mossadeghs nasjonaliseringsprogram for oljen.

Disse tiltakene og hans økende despotiske styrestil sjahen provoserte religiøse ledere som fryktet å miste sin tradisjonelle autoritet, intellektuelle som tilstrebet demokratiske reformer og arbeidere som ønsket grunnleggende fagorganisering, bedre lønn og arbeidsforhold. Disse motstanderne kritiserte sjahen for brudd på grunnloven, som la grenser for den kongelige makt og sørget for en representativ regjering, og for underlegenhet i forhold til USA. Sjahen så på seg selv som arving etter kongene i antikkens Iran, og i 1971 holdt han en prangende feiring av {{formatnum:2500}} år med persisk monarki. I [[1976]] erstattet han den månebaserte [[islamsk kalender|islamske kalenderen]] med en solbasert «imperial» kalender, som begynte med grunnleggelsen av det persiske monarkiet 25 århundrer tidligere. Disse tiltakene ble sett på som brudd på islam og førte til religiøs motstand fra [[islamisme|islamistiske]] fundamentalister.