Redigerer Otto II av Det tysk-romerske rike (avsnitt)

=== Bekreftelse som tronarving ===
[[Fil:Otton II et Théophano.JPG | thumb | right | 220px | Otto II ( til venstre) og Theophania salves som keiser og keiserinne]]
Selv om Otto I ble kronet til keiser i 962 og returnerte til Tyskland i 965, forble den politiske situasjonen i Italia ustabil. Etter nesten to år i Tyskland foretok Otto I en tredje ekspedisjon til Italia i 966 . Erkebiskop Bruno ble igjen utnevnt til regent over den da elleve år gamle Otto II under Otto Is fravær.

Etter å ha sikret makten sin i de nordlige og sentrale Italia forsøkte Otto I å avklare forholdet til [[Østromerriket|Det bysantinske riket]] i øst. Den bysantinske keiseren protesterte mot Ottos bruk av keiser-tittelen. Striden mellom øst og vest ble endelig løst ved at man delte suvereniteten over Sør-Italia . Otto I ønsket å få istand en ekteskapsallianse mellom hans [[Det ottonianske dynasti|ottonianske dynasti]] og det østlige [[kongeriket Makedonia|makedonske dynastiet]]. En forutsetning for ekteskapsallianse var kroningen av Otto II som medkeiser. Otto I sendte deretter bud om at Otto II skulle komme til Italia. I oktober 967 møttes far og sønn i [[Verona]] og de marsjerte sammen gjennom [[Ravenna]] til Roma. På 1. juledag, den 25. desember 967, ble Otto II kronet til medkeiser av pave [[Johannes XIII]] og arvefølgen for den keiserlige kronen var sikret<ref>Duckett, s. 90</ref>.
 
Otto IIs kroning ga startskuddet til ekteskapsforhandlinger mellom det vestlige og det østlige keiserriket. Først i 972, seks år senere, under den nye bysantinske keiser [[Johannes I Tzimiskes]], var en avtale om ekteskap og fredsavtale klar. Otto I hadde foretrukket den bysantinske prinsesse [[Anna Porphyrogenita]], datter av den tidligere bysantinske keiser [[Romanos II]], men hun var bare fem år og ikke aktuell for de bysantiske lederne. Soldatkeiseren Johannes I Tzimiskes foreslo i stedet sin niese [[Theophania]]. 14. april 972 ble den seksten år gamle Otto II gift med den tolv år gamle prinsessen fra østriket, og Theophania ble kronet til keiserinne av paven<ref>Reuter, s. 254 </ref>.

Selv etter sin kroning ble Otto II værende i skyggen av sin dominerende far. Selv om han nominelt sett var medregent, ble han nektet enhver rolle i administrasjonen av imperiet. I motsetning til hans eldste, avdøde sønn Liudolf, som Otto I utnevnte til hertug av Schwaben i 950, fikk Otto II ikke noe hertugdømme. Otto II oppholdt seg hovedsakelig i Nord-Italia mens de var sør for Alpene. Etter fem år borte returnerte den keiserlige familien til [[Sachsen]] i august 972.

Den 7. mai 973 døde Otto I av feber, og Otto II etterfulgte sin far som enekeiser uten å møte noen motstand<ref>Reuter, s. 254 </ref>. Otto II fortsatte sin fars politikk for å styrke det romerske imperium i Tyskland og utvide det dypere inn i Italia.