Redigerer Otto III av Det tysk-romerske rike (avsnitt)

===Henrik IIs regjeringstid===
[[Fil:Henry II, Duke of Bavaria.jpg|thumb|right|Henrik II, hertug av Bayern, fungerte som Otto IIIs regent fra 983 til 984. Etter et mislykket opprør for å overta tronen måtte han la Otto IIIs mor Theophania overta som regent.]]

Otto IIIs fetter Henrik II, hertug av Bayern, hadde blitt avsatt som hertug av Otto II i 976 etter at han hadde mislyktes i et opprør og var blitt fengslet i [[Utrecht]]. Etter Otto IIs død ble Henrik løslatt fra fengselet. Som Otto IIIs nærmeste mannlige slektning i det ottonianske dynastiet hevdet Henrik II regentretten over sin nyfødte fetter<ref>Comyn, s. 121</ref>. Warin, erkebiskopen av Köln, ga Henrik regentskapet uten særlig motstand. Bare Otto IIIs mor, Theophania, protesterte sammen med Ottos bestemor, keiserinne Adelaide av Italia, og hans tante, [[Matilda, abbedisse av Quedlinburg|abbedisse Matilda av Quedlinburg]]. Adelaide og Matilda var imidlertid i Italia og ute av stand til å fremme sine interesser.

Som regent tok Henrik II mindre hensyn til formynderskapet for sin nyfødte fetter og mer hensyn til å posisjonere seg selv for tronen. Mot slutten av 984 prøvde Henrik å alliere seg med innflytelsesrike personer i det ottonianske miljøet, blant dem sin fetter kong [[Lothar av Frankrike]]. I bytte for støtte til Henrik II som konge av Tyskland, skulle Lothar overta provinsen [[Lotharingia]]<ref name="Duckett107">Duckett, s. 107</ref>. De to ble også enige om å slå sine armeer sammen 1. februar 985 for å ta byen [[Breisach]], men i siste øyeblikk sviktet motet hos Henrik. Lothar fortsatte likevel kampene i tyske landområder og lyktes i å innta [[Verdun]] i mars 985<ref>Duckett, s. 107-108</ref>.

Henrik tok med seg den unge Otto III til hertugen av Sachsen. Her inviterte han adelen i landet til feiring palmesøndag 985 og drev en åpenlys kampanje for selv å overta den tyske tronen uten å få støtte fra særlig mange. Blant dem som støttet ham var hertug [[Mieszko I av Polen]] og hertug Boleslaus II av Böhmen<ref name="Duckett107" />. Han fikk også støtte av erkebiskop Egbert i [[Trier]], erkebiskop Gisilher i [[Magdeburg]] og biskop Dietrich I i [[Metz]]<ref name="Duckett107" />.

Opposisjonen mot Henrik samlet seg i [[Quedlinburg]] i Sachsen for å konspirere. Da Henrik fikk rede på dette gikk han med sin arme mot Quedlinburg for å knuse motstanden. Han sendte biskop Folcmar av [[Utrecht]] i forveien for å prøve å forhandle fram en avtale, men opposisjonen med hertug Bernhard I av Sachsen i spissen, nektet å sverge troskap mot andre enn Otto III. Henrik måtte love å avholde fredsforhandlinger. Han dro senere mot Bayern, men hertug Henrik III av Bayern – som var innsatt av Otto II – nektet å anerkjenne Henrik II og sverget sin lojalitet til Otto III.

Etter nokså blandet suksess i Sachsen og Bayern var Henrik avhengig av å få støtte i hertugdømmet [[Franken]], som var direkte underlagt den tyske kronen. De frankiske adelsmenn anført av erkebiskop Willigis av Mainz (Tysklands primas) og hertug Konrad I av Schwaben opprettholdt sin støtte til Otto III<ref>Comyn, s 121</ref>. I frykt for regelrett borgerkrig måtte Henrik II overlate regentskapet for Otto III til hans mor Theophania og hans bestemor Adelaide  den 29. juni 985<ref name="Duckett107" />. Til gjengjeld fikk Henrik II tilbake tittelen hertug av Bayern mens Henrik III som hadde å ble hertug av [[Kärnten]]<ref name="Duckett108">Duckett, s. 108</ref>.