Redigerer Otto, hertug av Estland og Lolland (avsnitt)

== I eksil i Estland ==
I 1340 ble den yngste av Christoffers sønner, [[Valdemar Atterdag]], valgt til konge på landstinget i Viborg, og de neste tyve årene kjempet han for å gjenopprette Danmark som nasjon, et arbeid videreført av datteren [[Margrete I|Margrethe 1.]] da hun opprettet [[Kalmarunionen]].<ref>Stefan Pajung: «Prins Otto av Danmark», ''[[Skalk (tidsskrift)|Skalk]]'' april 2020 (s. 33)</ref> 

Grev Gert 3. døde i 1340, og ifølge Detmar ble junker Otto sendt til [[Mecklenburg]], til Johan 3. av Werle som var en fjern slektning; [[Erik Klipping]] hadde vært hans morfar; Rikitsa (Regitze) Eriksdatter hans mor; og Johans søster var gift med grev Gert 3. Ifølge ''Den [[livland]]ske krøniken'' skrevet av [[notar]]en Johann Renner (1525-83) fra [[Bremen]]<ref>[https://encyclopedia2.thefreedictionary.com/Johann+Renner «Johann Renner», ''Great Soviet encyclopedia'']</ref> i 1556-60, basert på den nå tapte ''Eldre livlandske rimkrønike'' fra rundt 1350, satt junker Otto i fangenskap i ti år, helt til han gikk inn i [[den tyske orden]] og ble sendt til [[dansk Estland]] i 1346. I så fall var junker Otto sin bror Valdemar Atterdags fange, selv om det var snakk om [[husarrest]] hos en slektning, mer enn et fengselsopphold. At Valdemar Atterdag overdro det danske området i Estland til den tyske orden, ble kamuflert som junker Ottos gave til ordenen da han ble opptatt som medlem. I virkeligheten mottok hans bror Valdemar 19.000 mark sølv for å oppgi området, penger han desperat trengte til innløsningen av sin fars pantsettelser av Danmark og til å betale sin søster Margrethes medgift med. Men dette ble ikke opplyst til [[Urban V|pave Urban 5.]] som skulle godkjenne overdragelsen av dansk Estland til den tyske orden.<ref>Stefan Pajung: «Prins Otto av Danmark», ''Skalk'' april 2020 (s. 34)</ref> 
[[Fil:Karksi-Nuia_castle_-_panoramio.jpg|thumb|[[Den tyske orden]]s [[borg]] Karkus (Karksi) der junker Otto ble innsatt som borgherre.]]
Ifølge Detmar ble junker Otto sinnssyk mens han satt som fange, og måtte derfor frasi seg retten til den danske trone da han slapp ut av fangenskap, til fordel for sin yngre bror Valdemar Atterdag. Men dette med galskapen var trolig et rykte Valdemar satte ut om broren, for junker Otto ble opptatt i [[den tyske orden]] i september 1346. Dette var en geistlig orden som fordret at han levde som munk, så han ville ikke få barn som kunne true hans bror Valdemar med lovlige krav på den danske trone.<ref>Stefan Pajung: «Prins Otto av Danmark», ''Skalk'' april 2020 (s. 33-34)</ref> 

Estlandsk [[adel]] viste til at Estland etter estlansk [[arverett]] tilhørte junker Otto som eldste levende av kong Christoffers sønner. Junkeren gikk så inn i den tyske orden og hadde med seg Estland som «sjelegave».<ref>Hørby, Kai: Otto i ''Dansk Biografisk Leksikon'' på lex.dk. Hentet 4. mars 2024 fra [https://biografiskleksikon.lex.dk/Otto]</ref> Deretter ble han satt som borgherre på den tyske ordens [[festning]] Karkus som fortsatt kan ses som [[ruin]].<ref>[https://medievalheritage.eu/en/main-page/heritage/estonia/karksi-teutonic-castle-karkus/ Den tyske ordens borg Karkus, ''medievalheritage.eu'']</ref> Otto nevnes som borgherre på Karkus fra rundt 1350, og en etterfølger blir ikke omtalt før i 1374. En sinnssyk mann kunne selvsagt ikke fungert som leder for en borg av vital betydning for ordenen. Tidligere hadde Otto fått betydelig støtte fra «kongens [[friser]]e»,<ref>[https://graenseforeningen.dk/leksikon/utland «Beboerne blev omtalt som «kongens frisere», og ''Utland'' blev først formelt overdraget til den slesvigske hertug Adolf i 1435», hentet fra «Utland», ''graenseforeningen.dk'']</ref> dvs. dansker bosatt like ved Holstens grense.<ref>[https://books.google.no/books?id=kFCADQAAQBAJ&pg=PT200&lpg=PT200&dq=prins+otto+af+danmark+margrete+medgift&source=bl&ots=h0eCEBpZi2&sig=zTKu_YWrSZ-mHpVkiaBVcrDKs2w&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwjkpaDK0-fdAhUwlYsKHSVlCdYQ6AEwAnoECAgQAQ#v=onepage&q=prins%20otto%20af%20danmark%20margrete%20medgift&f=false Palle Lauring: ''Her skete det: Nørrejylland'']</ref> Men plassert i [[Livland]]s innland, langt unna nærmeste [[havneby]], ville Otto vanskelig komme i kontakt med noen som kunne tenkes å hjelpe ham tilbake til posisjonen han var født til, som arving til Danmarks trone.<ref>Stefan Pajung: «Prins Otto av Danmark», ''Skalk'' april 2020 (s. 33-34)</ref>