Redigerer Oslodialekt (avsnitt)

== Jamvektsregelen ==
=== Utvikling ===
* På norrønt hadde man fire andre uttalelover i stedet for de to tonelagene på norsk i dag (en tanke-tanken vs en tank-tanken). Av disse utviklet den uttalen der begge stavelsene hadde kort vokal og kort konsonant seg til det vi i dag kaller jamvekt som påvirker både verb, hankjønnsord og utafor Oslo også hunkjønnsord. De andre stavelsene på norrønt ble til det vi kaller overvektsord, altså der en av stavelsene i ordet var lengre enn de andre (og dette fantes det altså tre varianter av). Når man i dag skal finne ut om et verb eller substantiv skal ha jamvektsendelsen -a, må man se etter tre viktige ting. '''''Først''''' om (en andre) konsonanten har én konsonant. Å ka'''<u>ll</u>'''e, å sa'''<u>ts</u>'''e, en ba'''<u>kk</u>'''e har ikke det f.eks. Her fins det imidlertid et kjempeviktig unntak, nemlig at j-er ikke bryter denne jamninga, derfor har ord som velja, selja og sitja kløyvd infinitiv på nynorsk og i de norske dialektene, inkludert oslomål. Den '''''andre''''' regelen er å se på den første vokalen, om det er en diftong får ordet ikke -a: f.eks. å r<u>'''ei'''</u>se. Den '''''tredje''''' viktige faktoren man må se etter er om rotvokalen hadde lang eller kort vokal på norrønt, fordi bare korte vokaler får -a. Å skr'''<u>i</u>'''ve og å gr'''<u>å</u>'''te kvalifiserer seg til -a med alle de andre kravene, men fordi í og á var lange på norrønt er de det også på moderne norsk. To grunnleggende regler er å se om et verb hører til samme verbklasse som å skrive, altså ha samme bøying, f.eks. å grine-griner-grein-har grini. Alle å-ene var også lange a-er, á, på norrønt og er derfor som hovedregel lette å oppdage, men noen o-er har byttet skrivemåte til å på moderne bokmål, f.eks. å tåle, måke, en bråte. Alle y-er og o-er som blir til ø er dessuten også korte, og likedan med i-er som blir til e-er. Alle a-ene var dessuten korte på norrønt (fordi de lange a-ene i dag skrives som å), men det er et par unntak der bokmål har gjort å->a, f.eks. «å plåge->plage» eller «en fåre->fare», men disse er få. Dette er noen grunnleggende huskeregler, men alt i alt er jamvektsregelen på moderne norsk noe man må pugge over lengre tid og se i ordbøker for å bekrefte etymologien. Utover dette gjelder denne regelen norrøne låneord, så et tysk låneord som «å prege» eller et engelsk internettlåneord som «å rate» får sjelden a-endelsen. Altså funker jamvektsregelen i dag som et frossent system der nye lånord ikke blir inkluderte. 
* Kløyvd infinitiv var ellers tillatt på det bokmålske skriftmålet i perioden 1938-2005 og brukt av mange forfattere, mens kløyvd infinitiv har vært tillatt på nynorsk fra og med 1901. Jamvekt i hunkjønn var også tillatt på nynorsk som del av [[Midlandsnormalen]] i perioden 1901-1917, men kom aldri tilbake utenom i et par ord. Jamvekt i hankjønn har aldri vært offisielt tillatt på noen av skriftmålene, men har likevel vært relativt vanlig særlig i tekstet slang i filmer og serier. Forfattere som har blanda dialekt og skriftmål har og brukt kløyvd infinitiv har òg vært mange, mellom anna Alf Prøysen, Vidar Sandbeck og Håvard Skirbekk. 

=== Verbliste ===
* Vanlige verb med -a i infinitiv ([[kløyvd infinitiv]]): '''''å''''' aka, baka, bæra, drepa, eta (spise), fLøtta (flytte), gapa, gnaga, grava, gjør(r)a, jaga, kara (å kare seg fram), kava, knaka, komma, laga, lea («å lea [røre] på sæ»),  lesa, leva, lova, maLa (å male korn til mel eller det katten gjør. Å male fra maling kommer fra 'måling' og skal i prinsippet ikke ha jamvekt, men har det ofte likevel), måka (måke, f.eks. snø), prata, pæLa (å streve, arbeide hardt. Jf. svensk påla og islandsk pæla), pælla (å pele, plukke f.eks. poteter), raka (å barbere skjegget eller å rake løv), rasa, saga, setta, sitta, skapa, skjæra, skrapa, smaka, sova, spara, spella (spille), staka (å stake seg fram), streva, stæLa (stjele), sæLja (selge), svara, taLa, tapa, tåla, tåra (tørre), veta/vita (vite), væLja (velge), vær(r)a.
* Andre verb med -a i infinitiv: båra (bore, lage hull i), fåla (når hesten føder), gala (hanen galer når sola kommer til syne), kjasa («han kjasa [strevde] så mye med leksene at 'n sovna» eller «hu kjasar [sliter seg ut] med ærbe sitt». Også om å mase mye etter noe, «Han kjasar etter hvor æLva gikk før»), krava («vannet har krava/vannet kravar»= vannet fryser til og får en tynn ishinne), rava («å rava te sæ noen bLåbær»), tæpa (å tråkke, gå, «dær må'ru tæpa pent»=der må du bevege der forsiktig), teva (=å slå, særlig kraftig. «Han teva te'n så'n kvamna [besvimte]»).
* Verb som ifølge jamvektsregelen ikke skal ha -a, men ofte har det likevel: Bråka, detta (falle, ramle. Trulig -a etter analogi med å setta), finna, heta (å he(i)te), legga/lægga, ligga. 

=== Hankjønnsliste ===
* Vanlige substantiv med -a i ubunden form ([[jamvekt]]): en haga , kraga  maga, bana, hara, kLasa (bunt/mengde; «en kLasa bananer»), hana, kjaka, skara (hard skorpe øverst på snøen), spaa (spade), staka (stake, stang av tre), tara (tare, =sjøplante), vana (vane), gjerne den første telen om vinteren), stega (stige), efta (aften, kveld, oftest ettermiddag), slea (slede), beta (bit), sæLa (sele, f.eks. buksesele), bråta, båga (bue), aLbåga (albue), påsa (pose), måsa (mose), fåLa (fole, ung hest), pæLa (støvel mer vanlig).
* Andre substantiv med -a i ubunden form: haka (gårdsredskap med krok, jf. båtshake), hava (trehandtak/trehank, f.eks. «dørahava» eller bøttehåndtaket), kaga (lav busk eller lite tre med mange greiner, jf. einerkage), kLaka (tynt lag med frossen jord oppå myk jord, kraka (stakkarslig/lite brukelig person), kLava (flere gårdsting, f.eks. redskap til å måle tømmer med), smala (=flokk/mengde, en smala med folk/sauer), låga (flamme, jf. gassloge). En mårra og en da er òg blitt til jamvektsord på oslomål, trass i at de ikke var det på norrønt. En mårra-mårran-mårrar-mårrane, en da-dan-daar-daane. Ordene påLa og råna (hanngris, jamfør råner) skulle heller ikke ha hatt jamvektsendelsen -a.

=== Tilleggsinformasjon ===
* De omkringliggende dialektene til Oslomål har i tillegg til infinitiv og hankjønn også jamvekt i hunkjønn. Det kan da f.eks. være «ei fLugu-fLugua-fLugur-fLugune», men former som «fLugo» i bunden form entall og «flugun(e)» i bunden form flertall fins også. Oslo har trolig hatt jamvekt i hunkjønn og for noen hundre år siden, men så mistet det. Kysten av Vestfold hadde heller ikke jamvekt i hunkjønn ved forrige århundreskifte. Tre jamvektsord har likevel kommet inn på bokmål og slik òg i oslomålet, om de da aldri har vært der. Ei furu, ei gutu og ei turu (kjøkkenredskap).
* Det fins ei rad ord i intetkjønn som også får det man kan kalle jamning, men systemet er ikke konsekvent og oppstår bare dersom y eller i er rotvokalen i ordet. Et eksempel på dette er ''Tyri,'' et anna er et ''Tili.''
* Det er veldig vanlig på områdene rundt Oslo og på Østlandet forøvrig at når rotvokalen er en å, blir også endevokalen en å. Å sova->å såvå, å komma->å kåmmå, å måka->å måkå, en bråta->en bråtå. I Oslo kan flere av disse høres, også «en mårrå», men a-formene er i flertall og trulig det opprinnelige. Ei hoso, ei boso osv. er òg vanlige i distriktene rundt, men som sagt har ikke Oslo jamvekt i hunkjønnet.