Redigerer Oscar Wilde (avsnitt)

=== Ekteskap og familie ===
Da studietiden var over, dro Wilde tilbake til Dublin, hvor han møtte og forelsket seg i Florence Balcome. Hun ble siden forlovet med [[Bram Stoker]], hvilket fikk Wilde til å skrive til henne at han kom til å forlate Irland for godt. Han dro i 1878 og kom bare to ganger tilbake til sitt hjemland, da kun for å holde foredrag.<ref>[[#refBelford2000|Belford 2000]], s. 75.</ref> De neste seks årene tilbrakte han i [[London]], Paris og [[USA]], på turné med foredrag om [[estetikk]]. I perioden januar-oktober 1882 krysset han fra USAs østkyst til vestkysten og tilbake, og møtte [[Walt Whitman]] og [[Henry James]]. Whitman likte ham godt, mens James omtalte «Hosscar» som «en tiendeklasses kjeltring».<ref>[[#refGardiner1995|Gardiner 1995]], s. 52–56.</ref>

I London møtte han Constance Lloyd. De giftet seg 29. mai 1884 i St James' kirke i Sussex Gardens, London. Wilde hadde selv tegnet brudekjolen av gul [[sateng]] med puffermer, samt gifteringen. Bryllupsreisen gikk til hotell Wagram i rue de Rivoli i Paris. Vennen Robert Sherard, som Wilde hadde delt leilighet med i London, kom innom for å gratulere, og Wilde begynte opprømt å beskrive bryllupsnatten: «Det er vidunderlig, når en ung [[jomfru]] -.» Den forlegne Sherard fikk avbrutt ham.<ref>[[#refBelford2000|Belford 2000]], s. 131.</ref>

Om Constance sa Wilde: «Hun snakker nesten aldri. Jeg undres alltid på hva tankene hennes er.»<ref>[[#refBelford2000|Belford 2000]], s. 130.</ref>

[[Fil:Wildehouse.JPG|left|thumb|upright|alt=A semi-detached red-brick Georgian house, with a small blue plague on the wall.|Tite Street nr 34, Wildes hjem fra 1884 til 1895. Den gang var det nr 16.]]
Paret bosatte seg i [[rekkehus]]et Tite Street nr 34 (dengang nr 16) i [[Chelsea]]. Wilde skal senere ha fortalt til vennen Frank Harris at «da jeg giftet meg, var min kone en vakker jente, hvit og slank som en [[lilje]], med dansende øyne og munter, trillende latter som musikk. Etter omtrent et år var den blomsteraktige ynden helt forsvunnet; hun var blitt tung, uformelig, vanskapt. Hun slepte seg rundt i huset med forgremmet, flekkete ansikt og heslig kropp, syk til hjertet på grunn av vår kjærlighet. Det var fryktelig. Jeg prøvde å være vennlig mot henne; tvang meg til å ta på og kysse henne, men hun led alltid av kvalme, og – åh! Jeg kan ikke huske det, det er motbydelig alt sammen...Jeg pleide å skylle munnen og åpne vinduet for å rense leppene mine i frisk luft.» Constances [[svangerskap]] virket ekle på Wilde, men han fortsatte å være glad i og bo sammen med henne. Hver onsdag holdt de åpent hus; de gikk ut i lag, og Wilde var en oppmerksom far.<ref>[[#refGardiner1995|Gardiner 1995]], s. 75.</ref> «Hun forstod meg ikke, og jeg var lei inntil døden av ekteskapelig samliv. Men hun hadde noen søte karaktertrekk, og var vidunderlig lojal mot meg.»<ref>[[#refHolland1998|Holland 1998]], s. 124.</ref>

Hans senere følelser for sin kone reflekteres kanskje best i noen linjer fra ''[[Bildet av Dorian Gray]]'': «Det er alltid noe latterlig ved følelsene hos de menneskene man har sluttet å elske.»<ref>[[#refBelford2000|Belford 2000]], s. 174–75.</ref>

Paret fikk to sønner, Cyril (1885) og Vyvyan (1886). Da Wilde ble skandalisert og fengslet, tok Constance etternavnet Holland for seg og sine sønner; også broren hennes, Otho, skiftet navn til Holland. Cyril ble drept i [[første verdenskrig]], mens Vyvyan overlevde og ble forfatter og oversetter. Han utgav sine memoarer i 1954; hans sønn Merlin har redigert og utgitt flere verk om sin farfar.