Redigerer Originalisme (avsnitt)

== Argumenter mot originalismen ==
Motstandere av originalismen (som i USA oftest er å finne på den venstreliberale politiske fløy) er derimot av den oppfatning:{{Tr}}
* at selve ''meningen'' den opprinnelige normgiver kan ha hatt slett ikke lar seg fastslå objektivt, 
* at det nettopp er de statiske og alment holdte rettsnormer som er i behov av en fleksibel utlegning, 
* at den historiske normgivers ''døde hånd'' ikke kan gjøres bestemmende for nåtiden, 
* at de endrede betydninger som ord og uttrykksmåter som et flertall av nåtidens befolkning holder og aksepterer, er uttrykk for endringer av de fremherskende skoleretninger blant borgerne. Forfatningen kan dermed stilles i samklang med de nåværende oppfatninger, og det er da et element av demokratisk medbestemmelse som lovgiveren eventuelt kan tilbakekalles, om så ønskes,
* at også originalismen kan være et uttrykk for dommeraktivisme: En grunn til at forståelsen av en lovtekst ikke fullt ut gjenspeiler eller overensstemmer med hva tilhengerne av en lov intenderte eller med fortidens menneskers oppfatninger, kunne skyldes at det den gang ikke var flertall i parlamentet for mer videreførende reguleringer. Visjonære eller moderate parlamentarikere hadde ellers tilbakeholdt titt samtykke med en omdiskutert normfastsettelse, ettersom de kanskje heller ønsket at man skulle gi rom for at enkelte saksforhold skulle kunne reguleres med avvikende fortolkninger, eller med hensyntagen til tidsånden eller fremskrittet. Dermed burde originalismen forkastes fordi den gir slike meninger kraft som allerede på det tidspunkt de ble vedtatt bare reflekterte ønskene til et mindretall i parlamentet.

Det metodisk motsatte av originalismen er den såkalte kontekstualismen ''(contextualism)'', også uttrykt som ''den levende forfatning'' (''living constitution''), som ikke sitter fast i fortiden slik som «et insekt i harpiks».{{Tr}} I kontekstualismen tar det hensyn til grunnlovsfedrenes intensjon, men til forskjell fra med originalismen tillater man seg å kunne betvile deres politiske vidsyn. Kontekstualismen relativiserer lovgivernes betydning og forsøker å innordne deres reglementeringer i deres historiske kontekst.{{Tr}} Slik blir deres intensjoner ikke til hinder for å kunne ta med i betraktningen nyere tiders synsmåter og omstendigheter. Som representanter for denne tilnærming anses høyesterettsdommerne [[Stephen Breyer]] og [[Ruth Bader Ginsburg]] (død 2020).{{Tr}}