Redigerer Opplyst enevelde i Europa (avsnitt)

=== Kampen om Atlanterhavet: Krydder og pirater (1648-1700) ===
England, Frankrike, Nederland og Spania ble de store sjømaktene på Atlanterhavet. De store pengene kom fra handel og rikdom fra Latin-Amerika og Asia, og øyer som produserte krydder i Asia eller sukker i Karibia var blant de mest innbringende i verden.

Selv om børser hadde eksistert en stund, var det i denne perioden det virkelig begynte å utvikle seg et børssystem i Europa. Ved å investere klokt, kunne alle med litt penger tjene store formuer. Banker hadde allerede eksistert en god stund, og disse hadde finansert handelsturer, men nå begynte økonomien å bli langt mer avansert.

==== England: Konstitusjonelt monarki og ærerik revolusjon ====
[[Fil:William III of England.jpg|miniatyr|[[Vilhelm III av England|Vilhelm av Oranien]] hadde ingen problemer med å godta [[Bill of Rights (England)|Bill of Rights]], som ga Parlamentet mye makt, da han skulle ta over som konge av England. {{Byline|Willem Wissing | type=Malt av}}]]
Oliver Cromwell styrte nå mer eller mindre eneveldig. Men han måtte få orden i landet. Førstmåtte han beseire, både Skottland og Irland før det ble orden, og spesielt i Irland hadde han drakoniske straffetiltak. Deretter innførte han en lov om religiøst toleranse, unntatt ateisme, katolisisme, ekstrem anglikanisme og unitarianisme. Han støttet opp om handel, og bekjempet Spania i en krig som ga Storbritannia [[Jamaica]]. Likevel slet han hjemme, delvis med ekstreme puritanere, og delvis med politiske fritenkere. En av gruppene, [[Levellere]] («utjevnere») ville ha stemmerett for alle menn, lik representasjon (representasjonssystemet i England var ikke spesielt godt fordelt etter befolkningstetthet), Parlamentets underkastelse under stemmeberettigede og en skriftlig grunnlov. En annen, og mer radikal, gruppe het diggere, og var imot eiendomsrett. Det fantes også dommedagsgrupper. Cromwell støttet ikke opp om noen av dem, men heller ikke [[Rumpparlamentet]] støttet ham, og i 1653 kastet han dem. Mye av England var lokalstyrt av generaler som forbød hanekamp og mye annen populær underholdning, og utover 1650-tallet svingte folkeopinionen tilbake til å støtte Stuart-dynastiet. Da Cromwell døde, bler derfor kongen, da [[Karl II av England|Karl II]], gjeninnsatt.<ref>Side 174-75, Palmer, Colton</ref>

Gjeninnføringen av monarkiet, parlamentet og religionen til før 1640 ble en realitet. Imidlertid hadde både Parlamentet og Karl II lært av mellomperioden. Karl II unngikk å provosere Parlamentet, mens Parlamentet unngikk å provosere kongen eller å støtte opp om antirojale bevegelser. Inntekter til kongen ble ordnet av Parlamentet gjennom beskatning, og adelen betalte store deler av utgiftene selv, da mot at de fikk styre relativt uavbrutt. Eiendomsretten ble også kraftig modernisert, og restene av føydalisme ble fjernet raskt. Jordeierne fungerte også som lokaladministrasjon. Imidlertid ble også religionen igjen anglikansk, og dissentere, det vil si puritanere, ble hindret utdannelse og jobb i mange byer.<ref>Side 176-77, Palmer, Colton</ref>

Det var en tendens på 1650- og 60-tallet at flere protestanter fant veien tilbake til katolisismen. Blant disse var Karl II, noe som bekymret Parlamentet. Hans personlige tvil til side, var ikke England klare for et nært forhold til katolikker. Da broren [[Jakob II av England|Jakob]] konverterte til katolisismen, svarte Karl II med å åpne for total religiøs toleranse. Selv om handlingen var nobel, mistenkte mange engelskmenn at den underliggende årsaken var en forestående personlig konvertering. Karl II hadde allerede gått til krig mot Nederland for å støtte Frankrike - heller ikke dette spesielt populært. De svarte med å innføre en lov som krevde at alle som hadde offentlige verv måtte gjennomføre nattverd ved Church of England. Karl II konverterte aldri, men det dukket opp en utfordring ettersom han ikke hadde arvinger, og den konverterte broren Jakob var neste i rekken. De som ikke støttet ham ble kalt Whigs, mens de som støttet ham ble kalt Tories. Whigs var for det meste høyadel med støtte fra middelklassen, mens Tories var lavadel. Tories vant striden, og Jakob II ble konge.<ref>Side 177-78, Palmer, Colton</ref>

Jakob II ble imidlertid mektig upopulær også blant Tories, delvis fordi han ignorerte loven som krevde nattverd - det vil si anglikanisme - og utnevnte mange katolikker til viktige stillinger. Da han nektet å forsvare kirken, ble Tories og Whigs samlet. Selv om Jakob II hadde en mannlig arving, var denne døpt katolsk. Parlamentet bestemte seg i stedet for å gi kronen til Jakobs datter [[Maria II av England|Maria]], som var oppfostret protestantisk og giftet seg med protestantiske og nederlandske [[Vilhelm III av England|Vilhelm]]. De to er kjent i kongerekken som Wilhelm and Mary (Vilhelm og Maria). Formelt var hun regjerende dronning, men Vilhelm styrte. For videre å forhindre at kongemakten tok seg friheter, skrev Parlamentet [[Bill of Rights (England)|Bill of Rights]], som blant annet krevde at kongen ikke kunne la en hær forbli stående og ingen skatt innkrevd uten Parlamentets godkjennelse. Kongen kunne heller ikke forbigå lover, og ingen kunne arresteres utenom formell juridisk prosedyre.<ref>Side 178-79, Palmer, Colton</ref>

==== Frankrike: Eneveldets tid ====
[[Fil:Louis XIV, King of France, after Lefebvre - Les collections du château de Versailles.jpg|miniatyr|[[Ludvig XIV av Frankrike]] ble personifiseringen av eneveldet i Frankrike. {{Byline| Claude Lefèbvre | type=Malt av}}]]
Frankrike hadde to hundre år tidligere startet en sentralisering av makten. Denne hadde blitt avbrutt av religionskrig og tredveårskrigen, men tok en skarp vending under [[Ludvig XIII av Frankrike|Ludvig XII]], sønn av Henrik IV. Det var kongens hovedminister [[Armand-Jean du Plessis de Richelieu|kardinal Richelieu]] som sto bak vendingen. Hans dyktige politiske manøvrering sikret at aristokratisk og provinsiell motstand ble knust og at sentralisering og kongelig makt gjorde kongen eneveldig. Dette apparatet ble dermed arvet av [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIV]], da han ble konge i 1643 som fireåring.<ref>Side 402, Greer, Lewis</ref>

Samtidig er det viktig å huske at Frankrike på ingen måte var et samlet rike. Mange byer og andre områder hadde egne regler, egne rettigheter, egne lover og til og med egne avtaler med avdøde konger som fortsatt var gjeldende. Disse hadde nok makt til å kunne hindre kongen å gjøre helt som han ville, om enn Richelieu hadde begrenset rettighetene. I 1648 ble det imidlertid et opprør mot Stenderforsamlingens manglende rettigheter. Frankrikes lovgivende forsamling var mer et råd enn en maktfaktor, og de hadde ikke blitt sammenkalt siden 1615. Kardinal [[Jules Raymond Mazarin|Mazarin]], som tok over etter Richelieu etter dennes død i 1642, fikk etter hvert motstandere mot seg, og det ble to opprør, omtalt som Frond. Begge ble slått ned. Mazarin døde i 1661.  Da tok Ludvig XIV over som eneveldig konge, og personifiserte eneveldet i samtiden og ettertiden. Ludvig XIV var smart or rask til å lære, og han tok på seg store administrative oppgaver og jobbet hardt. Dette veide opp for lite utdannelse som ble gjort unødvendig lett. Med Ludvig XIV ble staten også mer markant definert enn tidligere, der den var vagere. Ludvig XIV lyktes aldri helt å bli eneveldig, til det var Frankrike altfor splittet, men han lyktes langt på vei. Nettopp siden landet var splittet ble Ludvig XIV fort det eneste samlende elementet.<ref>Side 183-85, Palmer, Colton</ref>

Ludvig XIV hadde lyktes i å få kontroll over hæren, som tidligere ofte var en privat affære, blant annet under tredveårskrigen. Med kontroll over hæren og dermed maktmonopol, hadde han muligheten til å gå til krig med naoblandene, noe han ofte gjorde. Han brukte mange av nasjonens ressurser på det. Til gjengjeld var Frankrikes hær fryktet mange steder i Europa. En av grunnene til dette var også at hæren ble modernisert og organisert for å fungere best mulig. Han firedoblet også hæren til 400 000. Imidlertid begrenset ikke Ludvig XIV, som av natur var jålete og svak for komplimenter, pengebruken til hæren. Han bygget også opp en by i den lille landsbyen [[Versailles]], med sitt [[Slottet i Versailles|grandiose slott]]. Her skapte han en rekke ritualer rundt sitt dagligliv og sine gester. I tillegg var mange adelige så opptatt av å være nær ham for å få tjenester og fordeler at adelen ble samlet i Versailles, der de sto for intriger og plott mens kongen styrte landet med mer strømlinjeformet byråkrati. Det eneste Ludvig XIV ikke fikk skikk på, var skattene. Private innkrevere og andre som behandlet pengene som kom inn forsynte seg grovt, og mye av det som ble skattet forsvant på veien til kongen. Med hjelp av rådgiveren [[Jean-Baptiste Colbert]] lyktes Ludvig XIV å gjøre merkantilismen enda mer systematisk, forbedre transportnettverket og å begrense interne tollregler. Subsidier på produsenter av luksusvarer og utdeling av monopoler var blant Colberts teknikker for å få opp produksjon og øke inntektene. Frankrike ble også et av de store økonomiske sentrene i Europa.<ref>Side 185-89, Palmer, Colton</ref>

Ludvig XIV var sterkt troende katolikk, og hadde ingenting til overs for Ediktet i Nantes. Etter gradvis forverring av protestantenes rettigheter, tok Ludvig XIV det avgjørende trekk i 1685 å tilbakekalle Ediktet. Rettighetene til protestanter var dermed ikke lenger beskyttet, og svært mange emigrerte. Krigene til kongen var også interessante. Først prøvde han å invadere De Spanske Nederlandene (se under), men ble bekjempet bare da en rekke land kjempet mot ham. Så utvidet han mot Det tysk-romerske rike ved å ta Strasbourg. Byen ble raskt tatt, og siden Ludvig XIV hadde bestukket både tysk-romerske fyrster til å stemme for ham og ungarere til å gjøre opprør, ble det ingen effektiv protest mot ham. Likevel samlet mesteparten av Europa seg mot Frankrike i 1688, inkludert Sverige, Nederland, England, Sachsen, Bayern, [[Rheinland-Pfalz|Rheinpfalz]], Det tysk-romerske rike ellers og Spania. Det lyktes bare såvidt å få til fredsavtaler med den mektige Ludvig XIV.<ref>Side 189-192, Palmer, Colton</ref>

==== Nederland: Lite land, stor makt ====
[[Fil:Willem van de Velde (II) - The Taking of the English Flagship the Royal Prince - WGA24537.jpg|thumb|Erobringen av det engelske flaggskipet «[[HMS «Royal Charles» (1655)|Royal Charles]]». {{Byline| Willem van de Velde | type=Malt av}} ]]
Nederland var på 1600-tallet en samlet republikk bestående av syv provinser som sto imot Spania. De forsvarte seg gjennom hele tredveårskrigen og kjempet derimot tre ganger mot Englands mektige flåte og en gang mot Ludvig XIVs mektige hær - alle gangene med hell. I motsetning til andre land, var Nederland altfor fragmentert til å ha en sterk sentralisert regjering. De syv provinsene hadde i teorien like mye makt, om enn Holland alltid hadde mer makt de facto på grunn av at de hadde flesteparten av befolkningen og verdiskapningen. Gjennom hele denne tiden var det en kamp, til tider hard, mellom de byens oligarki, styrt av såkalte «regenter» og de mer landlige sympatisørene for [[Huset Oranien-Nassau]]. I 1650 hadde Nederland nettopp vært gjennom en opprivende kamp der [[Vilhelm II av Oranien]] nektet å godkjenne freden i Westfalen fordi han heller ville utvide sine områder. Hans mer aggressive stil, i motsetning til farens oppfordring til moderasjon, skaffet ham raskt fiender, og det ble krig mot regentene. Vilhelm II lå an til å vinne, men døde av kopper i 1650.<ref>Side 219, 219, Konnert</ref>

I stedet tok derfor regentene, og spesielt [[Johan de Witt]] over. Han og regentene lyktes i å spille på splid innad i og mellom regionene og dermed styre landet. I perioden hadde Nederland en stor kommersiell vekst, og dessuten lyktes de i å beskytte seg godt mot et engelsk angrep ledet av Cromwell i 1651. Det begynte dårlig, men nederlandsk båtbyggerkunst og oppfinnsomhet ble avgjørende. I 1654 ble det fred. Et nytt forsøk kom i 1664, og denne gangen var Nederland enda bedre. Det begynte dårlig, men i 1666 lyktes admiralen de Ruyter å dra opp Themsen, brenne fem engelske skup og å ta med seg Englands flaggskip. Da London kort tid opplevde bybrann og det kort tid etter kom pest, ble det fred mellom de to landene med gode betingelser for Nederland. Langt verre for Nederland var det at Frankrike under Ludvig XIV begynte å få lyst på De spanske nederlandene, og at de sverget mer og mer til en mer konsekvent merkantilisme. Frankrikes mektige hær inntok områdene, og de Witt lyktes ikke i å forsvare områdene spesielt godt. Han gikk av, men ble lynsjet av en rasende folkemengde.<ref>Side 219-221, Konnert</ref> Wilhelm III (også Wilhelm III av England) tok over, og startet øyeblikkelig med å erstatte maktpersoner som tilhørte regentene med sine egne. Han lyktes også i å bekjempe både Frankrikes allierte tyske delstater, England og Frankrike selv i Nederland. Da krigen ga seg, begynte flere å lure på om Vilhelm IIIs styrker fortsatt trengte å være stående, og dessuten vokste mistanken om at Vilhelms nye folk ikke var korrupte. Til slutt gikk Vilhelm III med på å gi amnesti til regentene. Vilhelm III var selv engelskvennlig, men mange regenter var pro-franske. Problemet dukket opp på 1680-tallet, da Frankrike igjen viste stormaktsambisjoner, denne gangen i Tyskland. Wilhelm III lyktes imidlertid i å være en formidabel motstander til Solkongen da han ble prins av Nederland og konge av England.<ref>Side 224, Konnert</ref>

==== Spanias kollaps ====
Spania kom ikke spesielt heldig ut av Tredveårskrigen. Delvis måtte de fortsatt kjempe i elleve år til mot Frankrike, før de måtte strekke våpen og anerkjenne Frankrikes overlegenhet i Europa, og delvis var dette en utvikling som var varslet. På grunn av en strengt ikke-kapitalistisk økonomi, hadde Spanias behov for penger ført til at bøndene ble overbeskattet og mange flyttet til byer eller til Amerika. Pest slo til og tok livet av opptil 500 000 kastiljanere. Spania hadde heller ikke noe særlig manufaktur, og den som var, var beregnet for adelen. Siden gull og sølv ble brukt til krigføring heller enn å investere i landet og særlig etter at tilførselen av edelmetaller gikk ned, var det klart at Spania per 1650 ikke var like sterke som de var under Filip II.<ref>Side 201-02, Konnert</ref>

Det sluttet ikke der heller. I 1665 blestemte enken etter [[Filip IV av Spania]] seg for å anerkjenne Portugal, som hadde fått nederlandsk og engelsk hjelp til å forsvare seg mot spansk angrep etter at de erklærte seg selvstendig. Hans arvtaker ble [[Karl II av Spania|Karl II]] som var fire år gammel, men allerede viste trekk avå være sykelig fysisk deformert etter generasjoner av inngifte og mentalt ustabil. Det ble klart for alle at han ikke kom til å leve lenge, men han ble faktisk overraskende nok gammel nok til å leve til 1700. Dette ga Spania muligheten til å samle seg slik at de kunne forhindre at landet ble delt opp av andre europeiske monarker som fulgte med fra kulissene.<ref>Side 208-09, Konnert</ref>

==== Annenrangsmakter: Sverige, Danmark-Norge, Portugal, italienske bystater ====
[[Fil:Arvehyldningen 1660.jpg|miniatyr| Kongehyllningen av [[Frederik III av Danmark og Norge]] i København i 1660. Enevelde var klart å foretrekke foran adelens makt. {{Byline| [[Wolfgang Heimbach]] | type=Malt av}} ]]
Sverige var på ingen måte et avansert handelsimperium, men de hadde en annen fordel på midten av 1600-tallet; intern stabilitet. Det var liten mostand fra adelen, og med en protestantisk kirke under kongen var mye makt sentralisert som et konstitusjonelt monarki med et godt byråkrati, gjennomført av [[Axel Oxenstierna]]. Det som imidlertid var et problem, var at Sverige fortsatt hadde en form for leiesoldater, og dermed var det farlig for dem å ha en stående hær, fordi den levde på omgivelsene. Som Riksdagen observerte: «[det] ville ha vært like godt som å gå til krig med oss selv». Slik kunne ikke Sverige ha en hær til å støtte opp om argumentene sine. Dette ble et problem som under [[Karl XII av Sverige|Karl XII]] løste med å gå til krig med stadig flere.<ref>Side 143-144, Lee</ref>

Danmark-Norge var ofte i krig med nettopp Sverige. Og nettopp disse krigene, kombinert med hans politiske og intrigerende evner, styrket [[Frederik III av Danmark og Norge|Frederik III]] på bekostning av Adelen. Etter at Sverige hadde okkupert Fyn og Jylland takket være en svært tykk is, var bare København igjen av ikke-okkupert Danmark. Danmark måtte avstår Skåne, Blekinge, Halland, Trøndelag, Romsdal og Nordmøre. I stedet for å rømme, ble Frederik III i byen og var med på å forsvare den. Samtidig ble Sverige kastet ut av Trøndelag, Nordmøre og Romsdal, og norske styrker stoppet Sverige ved Halden. Kongen ble støttet, mens adelen mistet støtte. Da svenskene ble jaget vekk delvis på grunn av en nederlandsk flåte, brukte Frederik III muligheten til å innføre enevelde og dermed fjerne [[håndfestning]]en, det vil si adelens kontrakt kongen måtte underskrive.<ref>[https://nbl.snl.no/Frederik_3 Frederik 3] - Norsk Biografisk Leksikon</ref> Mens Frederik 3 hadde bygget opp et byråkrati, for det meste av folk han stolte på, var sønnen, [[Christian V av Danmark og Norge|Christian V]] langt fra like dyktig, og det ble derfor til at hans manglende interesse og avhengighet av enkeltpersoner gjorde byråkratiet mindre forutsigbart og dyktig.<ref>[https://nbl.snl.no/Christian_5 Christian 5] - Norsk Biografisk Leksikon</ref>

Portugal hadde utnyttet Spanias svekkelse til å erklære seg selvstsendig i 1640. Dette fikk de øyeblikkelig støtte for av England, Nederland og Sverige.<ref>Side 145, Colton, Palmer</ref> En rekke andre avtaler, særlig med England og dyktige generaler, førte til at Portugal var i stand til å forsvare seg mot restene av det sterkt reduserte Spania. Etter hvert ble det fred mellom nabolandene. Portugal lyktes også da den mentalt tilbakestående [[Alfonso VI av Portugal]] ble erstattet av [[Peter II av Portugal|Pedro II]]. Han bygget opp Portugal igjen, og under ham ble det også mot slutten av århundret oppdaget gull i Brasil - på 1700-tallet ble det også oppdaget diamanter.<ref>[https://www.britannica.com/place/Portugal/Control-of-the-sea-trade#ref23770 Portugal - Control of the Sea Trade] - Britannica.com</ref>

[[Fil:Cateau-Cambresis.jpg|miniatyr|Freden i Cateau-Cambresis, er Frankrike og Spania delte mye av Italia seg imellom. Kongene på bildet var i realiteten ikke til stede.]]
Renessansen fikk en brå slutt for de italienske stormaktene. Det styrkede Frankrike hadde kjempet mot enkeltstater i stedet for et samlet Nord-Italia, og det medførte at de ble utslitt i krigene mellom 1494 og 1560.<ref>Side 97-98, Cassina Wolff</ref> I tillegg til Kongeriket Napoli ble Milano i 1559 overdratt til Spania ved freden i Cateau-Cambresis. En av grunnene til det var det store motsetningsforholdet mellom de lokale baronene i Sør-Italia og på Sicilia og sentralmakten. Samtidig utviklet det seg et «bandittvesen», ''brigantaggio'' i sør som kjempet mot de spanske visekongene. Det oppsto også kamper mellom kongeriket Napoli, nå altså spansk, og Kirkestaten, og begge brukte bandittvesenet både i slåssing og propagandavirksomhet. Også baronene utnyttet bandittene politisk.<ref>Side 108-110, Cassina Wolff</ref> Milano var sikret større rettigheter blant adelen i styret, så dermed hadde den spanske dominansen mest å si med tanke på at tilknytningen til Kirkestaten og til Paven ble sterkere.<ref>Side 112, Cassina Wolff</ref>

Firenze hadde hatt en moderniseringsperiode på midten av 1500-tallet, der de med Spanias og Det tysk-romerske rikes velsignelse tok over Siena. Mediciene ble hertuger og innførte byråkrati og andre trekk av en moderne stat, men samtidig en konservativ og tilbakeskuende kultur. Venezia var selvstendige, men hadde mistet mye i kampene mot [[Det osmanske rike|osmanene]], og ble stadig mindre i stand til å holde handelsrutene sine åpne. Genova på sin side la seg under [[Karl V av Det tysk-romerske rike]] og så [[Filip II av Spania]], og hadde en økonomisk blomstring under Habsburgerne. Savoy-Piemonte flyttet hovedstaden tilbake fra Chambéry til [[Torino]], byttet allianse fra Spania til Frankrike og lyktes i å utvide seg litt og å balansere politisk utvikling godt, noe som skulle vise seg igjen på 1850-tallet. Siden Savoy-Piemonte var i et grenseområde med spanskkontrollerte Milano i øst, Frankrike i vest og Det tysk-romerske riket i nord, var diplomati og militærfokus nødvendig for områdets overlevelse.<ref>Side 116, Cassina Wolff</ref>

På 1600-tallet ble Italia påvirket av den generelle økonomiske krisen med bakgrunn i flere faktorer, blant dem tredveårskrigen, lavere kjøpekrefter hos de fleste og manglende evne til å konkurrere med de som i liten grad ble påvirket av tredveårskrigen, som England og Spania. Sjødominansen ble overtatt av nederlendere og engelskmenn, og ull- og silkeproduksjonen taklet ikke ekstern konkurranse.<ref>Side 120-21, Cassina Wolff</ref>