Redigerer Oppløsningen av Englands klostre (avsnitt)

==Prosessen==

[[Fil:Visitation monasteries.JPG|thumb|Samtidig tegning av en visitør som forlater et kloster, antagelig [[Colchester Abbey]], etter å ha hengt abbeden og tatt klosterets rikdommer.]]
Henrik VIII erklærte seg selv om Den engelske kirkes overhode i februar [[1531]]. I april [[1533]] ble ''[[Act in Restraint of Appeals]]'' vedtatt, slik at det ikke lenger var tillatt å anke kongens avgjørelser i kirkelige saker, det være seg åndelige eller økonomiske, til paven.

I [[1534]] fikk kongen parlamentet til å gi [[Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex]] makt til å utføre en visitasjon i alle klostre. Den offisielle årsaken var at han skulle sikre at ordensfolket respekterte den nye ordningen der kongen var deres overhode, og ikke paven. I realiteten var det først og fremst en vurdering av klostrenes verdi. Noen få måneder etter, da oppstyret over å ha hatt legvisitas hadde lagt seg, ble Cromwells myndighet delegert til en kommisjon av legfolk. Denne fasen kalles «visitasjonen av klostrene».

Om sommeren 1534 begynte kommisjonens medlemmer sitt arbeid. Predikanter ble sendt ut for å holde prekener i kirkene rundt om i landet, over tre temaer:
* Munkene og nonnene i klostrene var syndige hyklere og trollmenn, som levde i luksus og begikk alle slags synder;
* Ordensfolket levde på arbeidernes slit uten å gi noe tilbake, og var dermed også en belastning for Englands økonomi;
* Hvis kongen fikk klostereiendommene ville han aldri mer trenge å skattlegge folket.

Den effekt slik propaganda fikk på befolkningen var avgjørende for at kongens menn kunne gjennomføre prosessen uten at det brøt ut opprør.

I løpet av høsten [[1535]] kom rapportet tilbake til Cromwell om hva visitørene hadde sett, både ting av økonomisk betydning og skandaløs oppførsel. Parlamentet vedtok ''First Suppression Act'' tidlig året etter, basert på disse rapportene. Kongen fikk da rett til å oppløse alle klostre med årlig inntekt på mindre enn 200 pund. Dette ble raskt gjennomført; de små og svake klostrene ble oppløst, og beboerne ble kastet ut og fikk sin eiendom konfiskert. For å fordele eiendommene ble [[Court of Augmentations]] opprettet i 1535. I [[1536]] ble [[Richard Rich, 1. baron Rich]] utnevnt til kanselliets første leder.

Dette førte ikke til de forventede inntekter, ikke minst fordi personer tilknyttet Court of Augmentations, blant annet baron Rich selv, kjøpte eiendommer til spottpris. I et forsøk på å få mer ut av det ble enkelte av klostrene gjenåpnet, bare for å bli konfiskert igjen; heller ikke dette brakte inn nok midler i kongens kasse. I april 1539 ble derfor ''Second Suppression Act'' vedtatt; denne gav kongen lov til å oppløse resten av klostrene, uavhengig av størrelse. Noen av biskopene motsatte seg dette, og høsten 1539 ble abbedene av Colchester, Glastonbury og Reading henrettet for høyforræderi. Tre andre abbeder hadde blitt henrettet fire år tidligere for å nekte å anerkjenne kongen som kirkens overhode. Det eneste klosteret i England som unnslapp oppløsningen var [[St. Benet's Abbey]] i [[Norfolk]].

Andre abbeder signerte over eiendommene til kongen. Mange av bygningene ble revet; verdifullt bly ble fjernet fra takene, og stein ble gjenbrukt til sekulære bygninger. Noen av de mindre benediktinske husene ble overtatt som sognekirker. I ettertid har mange hatt en oppfatning av omfattende ødeleggelse og [[ikonoklasme]]; dette er en sammenblanding med [[puritanisme|puritanernes]] herjinger i det neste århundret. Men [[relikvie]]r og [[pilegrimferd]]er ble ikke lenger ansett som tjenlige, og en del steder som hadde hatt store inntekter fra pilegrimer fikk kraftig økonomisk nedgang.

For å fylle kongens skattkammer ble mange av klostereiendommene solgt til den nye jordeiende klassen, som dermed også ble knyttet sterkere til den nye ordningen.