Redigerer Novemberrevolusjonen (avsnitt)

===SPDs samtykke til krigskreditter===
{{utdypende|Skuddene i Sarajevo|julikrisen|ånden fra 1914}}
Mange av sosialdemokratene var tilhengere av [[pasifisme]]. De tok på prinsipielt grunnlag avstand fra [[krig]], og avviste militære krigshandlinger som intervensjonsmiddel i internasjonale konflikter. Utbruddet av første verdenskrig, stilte partiet i så måte på en prøve. Skulle de forsvare landet eller passivt se på at landets interesser ble angrepet? Sosialdemokratene, og spesielt kommunistene, anså krig for å være en sekundær virkning. De anså den som et utslag av den egentlige og primære årsaken, nemlig interessemotsetninger mellom sosiale klasser, og mellom kapital og arbeid. Denne konflikten hadde internasjonal rekkevidde, og var ikke begrenset til en nasjon. Et skjellsord som oppstod blant sosialdemokratenes motstandere, og som anskueliggjorde den moralske konflikten de stod overfor, var «fedrelandsløse svenner».<ref>{{Kilde www|url=http://gutenberg.spiegel.de/suche|tittel=Projekt Gutenberg - Klassische Literatur Online|besøksdato=2019-02-20|fornavn=SPIEGEL ONLINE, Hamburg|etternavn=Germany|språk=de|verk=gutenberg.spiegel.de}}</ref>

Omkring 1900 ble det tyske sosialdemokratiet ansett som den sterkeste kraften i den internasjonale [[arbeiderbevegelsen]], tett etterfulgt av [[Frankrike|franske]] og [[Storbritannia|britiske]] søsterpartier. På de paneuropeiske kongressene til den [[Den andre internasjonalen|andre sosialistinternasjonalen]] den 24. og 25. november 1912 i [[Basel]] hadde SPD stemt for resolusjoner, som ga felles sosialistiske tiltak i tilfelle krigsutbrudd.<ref name="Mielenz2015_162_175"/> En tilsvarende resolusjon ble vedtatt under den syvende kongress i [[Stuttgart]] mellom 18. og 24. august 1907.{{#tag:ref|Resolusjonen ble utformet av [[Rosa Luxemburg]] fra det tyske SPD i samarbeid med [[Vladimir Lenin]]: «Dersom en krig truer med å bryte ut, er det forpliktelsen til arbeiderklassen og dens parlamentariske representanter i landene som er involvert, støttet av den koordinerte aktivitet til det internasjonale sosialistiske byrå, å utøve alle anstrengelser for å hindre utbruddet av krig med de midler som de anser som mest effektive, noe som selvsagt varierer i henhold til graden av klassekamp og graden av opphetingen av den generelle politiske situasjon. I tilfelle krig bryter ut likevel, er det deres plikt å gripe inn til fordel for dens hurtige avslutning og med alle deres krefter bruke den økonomiske og politiske krisen som er skapt av krisen til å reise massene og på denne måten fremskynde fallet til det kapitalistiske klassestyret.»<ref name="Luxemburgblog2012"/>|group="lower-alpha"|name="1907resolusjon"}}

På samme måte som andre sosialistiske partier i [[Europa]], arrangerte partiet store antikrigsdemonstrasjoner i 1914 under [[julikrisen]].<ref name="EbertStifung2014"/><ref name="Volkswacht1914"/> Denne oppstod i kjølvannet av [[skuddene i Sarajevo]] som drepte den [[Østerrike-Ungarn|østerriksk-ungarske]] tronfølgeren [[Franz Ferdinand av Østerrike-Este|erkehertugen Franz Ferdinand]] og hans kone [[Sophie Chotek|Sophie von Hohenberg]]. I [[Köln]] samlet demonstrasjonene omkring 10&nbsp;000 mennesker,<ref name="EbertStifung2014"/> og mellom den 26. og 31. juli demonstrerte mer enn 500&nbsp;000 mennesker på minst 288 antikrigsforsamlinger i 163 byer og kommuner.<ref name="EbertStifung2014"/> [[Rosa Luxemburg]], talskvinne for partiets venstreside, tok til orde for [[totalnekting]] og lydighet overfor SPD.{{#tag:ref|Den 16. september 1913 hadde [[Rosa Luxemburg]] fortalt en større forsamling i Bockenheim (nær [[Frankfurt]]), at «Hvis de tror vi kommer til å løfte morderens våpen mot våre franske og andre brødre, da skal vi rope ut: Vi vil ikke gjøre det !»<ref name="Luxemburgblog2012"/><ref name="Nettl2019_481"/> For dette utsagnet ble hun dømt til et års fengsel for oppvigleri i henhold til §§110, 111 i den tyske straffeloven.<ref name="Nettl2019_481"/>|group="lower-alpha"|name="luxemburg"}}

Riksregjeringen planla derfor å arrestere partilederen umiddelbart etter krigsutbruddet. [[Friedrich Ebert]], som siden 1913 var en av de to partilederne, reiste sammen med [[Otto Braun]] til [[Zürich]]. Dette ble gjort for å forhindre at partiets midler ble konfiskert av den tyske stat.<ref name="Haffner2002_12"/>

Men da Tysklands [[krigserklæring]] mot det [[tsar]]istiske [[Russland]] fulgte 1. august 1914, ble flertallet av SPD smittet av krigsbegeistring (''Augusterlebnis'' eller «[[ånden fra 1914]]»),<ref>[https://www.textlog.de/tucholsky-geist-von-1914.html Der Geist von 1914], Kurt Tucholsky, Glossen und Essays,  Gesammelte Schriften (1907-1935)</ref><ref>[https://www.dhm.de/lemo/kapitel/erster-weltkrieg/innenpolitik/august/ Das "August-Erlebnis"], Lebendiges Museum Online, 24. februar 2019</ref> ettersom de anså Russland som den mest antisosialistiske stat og som et tilfluktssted for reaksjonære krefter. I de første dagene av august fulgte redaktørene av partiavisen ''[[Vorwärts]]'' den regel som i 1913 ble utformet av den avdøde SPD-formannen [[August Bebel]]. I 1904 hadde han sagt i riksdagen at SPD ville delta i det væpnede forsvaret av Tyskland, bare i tilfelle et utenlandsk angrep. I 1907 sa han imidlertid på partidagen i [[Essen]] at han selv ville «ta opp haglegeværet» hvis det ble rettet mot Russland, som var «fienden til all kultur og alle undertrykte».<ref name="SPD1907_255"/>

Stilt overfor den generelle krigsentusiasme i befolkningen, som trodde på et angrep fra [[trippelententen]] ([[Storbritannia]], [[Frankrike]] og [[Russland]]), rettet mot [[Trippelalliansen (1882)|trippelalliansen]], (Tyskland, [[Østerrike-Ungarn]] og [[Italia]]), fryktet mange varamedlemmer i SPDs sentralstyre å miste velgere med en konsekvent [[pasifisme]]. [[Tysklands kanslere|Rikskansler]] [[Theobald von Bethmann Hollweg]] truet i tillegg med å forby partiet i tilfelle krig. På den andre siden utnyttet kansleren den anti-tsaristiske holdning i SPD til å oppnå partiets godkjenning av krigen.

Både partiledelsen og riksdagsgruppen var delt i sin holdning mot krig.<ref name="Luban2014"/> Takket være Ebert stemte 96 av 110 SPD-representanter for riksregjeringens krav om [[krigsobligasjoner]].<ref name="Luban2014"/> 14 parlamentarikere (deriblant Liebknecht), under ledelse av nestformann [[Hugo Haase]], var motstandere.<ref name="Wohlgemuth1973_242"/> Etter at det som [[Wolfgang Heine]] kalte «motbydelige scener av støy» var over,<ref name="Wohlgemuth1973_242"/> stemte de likevel for gjennom [[partidisiplin]]. På denne måten godkjente hele riksdagsgruppen krigsbevilgningene 4. august. I pausen etter rikskansler Hollwegs tale – like før avstemningen den 4. august, kom det likevel til tumulter i riksdagsgruppen, etter at SPD-representantene [[Ludwig Frank]], [[Eduard David]], [[Albert Südekum]], [[Max Cohen (journalist)|Max Cohen]] og noen andre på en demonstrativ og sarkastisk måte applauderte talen.<ref name="Groh1955_700"/> To dager tidligere hadde de [[frie fagforeninger]] forberedt en streik som følge av lønnskutt som krigen ville føre med seg. Men med beslutningen i partiet og dets fagforeninger var likevel mobilisering av den tyske hæren mulig. Haase begrunnet beslutningen slik: «Vi lar ikke fedrelandet i stikken i tider med fare!»<ref name="Haffner2002_12"/> Keiseren begrunnet den såkalte «[[Burgfrieden]]» (borgfreden) i tysk innenrikspolitikk i slutten av sin trontale med følgende ord: «Jeg kjenner ingen partier lengre, jeg kjenner kun tyskere!» (Ich kenne keine Parteien mehr, ich kenne nur noch Deutsche!)<ref name="Nübel2008_32"/>

[[Karl Liebknecht]], som senere ble en symbolfigur for krigsmotstanderne, fremmet i første omgang partiets ånd og holdt seg borte fra avstemningen for å unngå å stemme mot SPDs fraksjon i riksdagen. Den 1. august trodde han at «avvisning av [[Krigsobligasjon|krigskreditter]] av flertallet i riksdagens fraksjon er naturlig og utvilsom», men flertallet ville noe annet.<ref name="Laschitza1987_214"/> Noen dager senere ble han medlem av ''[[Spartakusforbundet|Gruppe Internationale]]'', som Luxemburg hadde grunnlagt 5. august 1914 sammen med seks andre fra venstresiden i partiet, og som holdt fast ved førkrigsbeslutningene til SPD. Dette resulterte i grunnleggelsen av det tyske [[spartakusforbundet]] den 1. januar 1916.<ref name="Meyer1927_10"/><ref name="Meyer1927_147"/>

Den 2. desember 1914 stemte Liebknecht, som den eneste representanten i riksdagen, mot ytterligere krigskreditter.<ref name="Zimand2002"/> Liebknecht var fast bestemt på å stemme mot krigskredittene under neste avstemning og demonstrere mot forslagets «høyvann av enighetsfraser» (''Einigkeitsphrasen-Hochflut'').<ref name="Laschitza1987_219"/> I forkant av avstemningen, forsøkte han å vinne andre representanters gunst gjennom timer etter timer med samtaler. [[Otto Rühle (politiker, 1874)|Otto Rühle]], som Liebknecht hadde fått på sin side, var ment å stemme mot forslaget, men under trykket fra flertallet holdt han seg unna plenum. [[Fritz Kunert]], som var mot forslaget den 4. august,<ref name="Prager1921_25"/> forlot salen kort tid før avstemningen.<ref name="Laschitza2007_258"/> Til slutt stod Liebknecht som siste representant, alene i riksdagen, mot krigskredittene.<ref name="Zimand2002"/> Denne åpenlyse overtredelsen av partidisiplinen var et tabu, og isolerte ham fra fraksjonslederen Haase.

Selv om han ikke fikk lov til å tale i riksdagen for å forklare sin stemme offentlig, og således ble underlagt sensur,<ref name="Luxemburg2000c"/> ble hans mening publisert i et sirkulære som ble ansett som ulovlig:<ref name="Zimand2002"/>

{{sitat|Den nåværende krigen var ikke ønsket av noen av nasjonene som deltar i den og er ikke blitt veid mot interessene til tyskerne eller noe annet folk. Det er en [[imperialisme|imperialistisk]] krig, en krig for [[kapitalisme|kapitalistisk]] kontroll over verdensmarkedet, for den politiske dominans over enorme territorier og for å gi makt til industriell kapital og bankkapital.|}}

På grunn av høy etterspørsel ble dette sirkulæret snart trykt opp og utviklet seg til de såkalte politiske brev (''Politische Briefe''), en gruppe brev som senere ble utgitt i strid med sensurloven under navnet «spartakusbrevene» (''Spartakusbriefe'').<ref name="Luxemburg2000_215_218"/> Den 20. september 1916 ble de erstattet av journalen ''Spartakus'',<ref name="Luxemburg2000_215_218"/> som utkom irregulært frem til de ble erstattet av avisen ''[[Die Rote Fahne]]'' den 9. november 1918.<ref name="Staatsbibliothek2015"/>

Denne åpne opposisjon mot partiets linje skapte tilhengere blant enkelte partimedlemmer omkring Haase som også var motstandere av krigskredittene. På oppfordring fra lederskapet i SPD, ble Liebknecht i februar 1915 bebudet militærtjeneste for å bli kvitt ham. Liebknecht var den eneste stedfortreder i partiet som ble behandlet slik. På grunn av sine forsøk på å organisere protester mot krigen, ble han ekskludert fra SPD og den 28. juni 1916 ble han dømt til fire års fengsel for [[forræderi|høyforræderi]].<ref name="Luxemburg2000b"/> Mens Liebknecht satt i fengsel, skrev Luxemburg de fleste av «spartakusbrevene». Etter fengselsstraffen til Liebknecht, ble også Luxemburg satt i fengsel som en «preventiv fengsling» frem til krigens slutt.