Redigerer Norsk utdanningspolitikk etter 1945 (avsnitt)

== Forskning inn i politikken ==
{{refforbedreavsnitt}}
Forskningsresultatene [[Arbeiderpartiet]] fikk fra PFI var vanskelige for Arbeiderpartiet å benytte seg av når de skulle planlegge reformer i skolen og ellers i deres skolepolitiske program. PFIs leder, Johannes Sandven mente at Arbeiderpartiet hadde for mye fokus på de strukturelle endringene i skolen, fremfor innholdet. Arbeiderpartiet mente at det var behov for å se på hvordan folkeskolen var strukturert, dette var fordi de nå jobbet for at alle skulle ha lik mulighet til å utdanne seg. I tiden etter andre verdenskrig var det altså et økende fokus på det kollektive i samfunnet. 

Før innføringen av obligatorisk 9-årig grunnskole var skolen etter det syvende året delt i  to ulike retninger, [[framhaldsskolen]] og [[realskolen]]. Framhaldsskolen var et ett-årig mer praktisk alternativ i forhold til realskolen, som var toårig. Arbeiderpartiet ønsket å gå bort fra denne ordningen, og på denne måten utsette differensieringen. Ved å holde elevene samlet på en og samme linje over flere år håpet Arbeiderpartiet at de skulle kunne gi lik utdannelse uansett bakgrunn og bosted til elevene, de ønsket altså å skape en enhetsskole.

For å kunne skaffe til veie forskning og dokumentasjon som Arbeiderpartiet kunne bruke til å legitimere deres skolepolitikk i perioden, ble derfor lov om forsøk i skolen vedtatt i 1954. I loven ble det spesifisert at siden bruk av empirisk forskning ble benyttet på mange andre fagfelt var det ingen grunn til at ikke de samme metodene skulle kunne benyttes i forskning som omhandlet skoleverket. I den forbindelse ble forsøksrådet for skoleverket opprettet som et rådgivende organ til kirke og undervisningsdepartementet. Det var i utgangspunktet tenkt at PFI og forsøksrådet skulle kunne samarbeide med ulike prosjekter knyttet til skoleforskning, men på grunn av uenigheter ble ikke det noe av. 

Sentralt i denne perioden er også de ulike konfliktene som omhandlet innholdet i skolen. Den mest sentrale konflikten kan sies å ha vært den som omhandlet [[Kristendoms- religions- og livssynskunnskap|kristendomsfaget]] i skolen. Tidligere var skolen bygget på at det i hovedsak skulle undervises i skriving, regning og lesing, og da i all hovedsak lesing av [[Bibelen]]. [[Konfirmasjon]] var på denne tiden{{Klargjør|når?obligatorisk konfirmasjon ble avskaffet i 1912}} obligatorisk. Ut over 1900-tallet hadde derimot kristendommen blitt redusert til å være et skolefag på lik linje med alle de andre fagene. [[Kristenkonservativ]]e fryktet for kristendommens plass i skolen, og var redde for at elevene kunne ta skade av å ikke få utviklet seg innenfor et kristent perspektiv. Denne konflikten var også aktuelt i forskningsmiljøet ved PFI, hvor ulike retninger av pedagogikk kom til syne i denne perioden.

Lederen for PFI i perioden 1950-74, Johannes Sandven kritiserte i ettertid Arbeiderpartiet for at forsøksrådet bedrev bestillingsforskning, og derfor ikke kunne legitimeres av fagmiljøet. Sandven mente at Arbeiderpartiet aktivt lette etter dokumentasjon de kunne bruke når de skulle legitimere forskningen sin. I en [[OECD]]-rapport fra 1971 konkluderes det med at arbeidet ved forsøksrådet for skoleverket ikke bare hadde drevet med forsøk, men også satt i gang flere permanente endringer i skolene ute i kommunene. Noen har i ettertid hevdet at innføringen av 9-årig grunnskole kan sies å være gjort på bakgrunn av noe de kalte forskning eller faglig grunnlag, men at det i virkeligheten kun var et sosialpolitisk ønske. Forsøksrådets rolle viste seg først og fremst å være et retorisk virkemiddel i Arbeiderpartiets reform-planer.