Redigerer Norsk språkhistorie (20. århundre) (avsnitt)

==Rettskrivningsreformer==
Det ble i løpet av 1900-tallet gjennomført (eller forsøkt gjennomført) flere reformer, hvorav de viktigste kom i årene 1907, 1917, 1938, 1941, 1959 og 1981.

=== 1907-reformen ===
{{utdypende|Rettskrivningen av 1907}}
1907-reformen red på den [[nasjonalisme|nasjonalistisk]]e bølgen skapt av [[unionsoppløsningen]] i [[1905]] og møtte liten motstand. Det ble nå innført obligatorisk sidemålsstil i skolen, de bløte konsonantene (''b'', ''d'', ''g'') ble gjort om til harde (''p'', ''t'', ''k''), dobbelt konsonant ble innført i noen ord, og ubestemt flertall og preteritum som sluttet på ''-e'' ble fornorsket. Reformen fikk raskt gjennomslag.

=== 1917-reformen ===
{{utdypende|Rettskrivningen av 1917}}
Med denne reformen ble det foretatt forandringer i begge målformer. De som gjaldt begge var utskiftingen av ''aa'' med ''å'', og også i mange ord ''æ'' med ''e''. På riksmål fikk mange ord som sluttet på ''-ld'' og ''-nd'' i stedet ''-ll'' og ''-nn'', [[preteritum]]endelsen ''-a'' ble tillatt i noen tilfeller, og det kom inn flere obligatoriske ordformer. Det var liten entusiasme hos folket for reformen. Selv om de obligatoriske lett ble godtatt, ble de frivillige formene lite brukt. Forfattere som blant annet [[Gabriel Scott]], [[Nils Kjær]] og [[Knut Hamsun]] var krasse i sin kritikk av reformen. I nynorsk ble ''-d'' i slutten av noen ord gjort stum, flertall i bestemt form ble forandret, og det ble innført flere valgfrie stavemåter. Reformen er blitt kalt en «samnorsk»-reform. Reformen representerte for riksmålet også et langt skritt i retning av landsmålet. Dermed ble et av hovedprinsippene bak reformen, tilnærmingslinjen, fulgt opp.

=== 1938-reformen ===
{{utdypende|Rettskrivningen av 1938}}
Dette var en svært radikal reform som skulle være et viktig skritt i retning av å smelte sammen de to målformene. Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakten i 1935 og styrket den ytterligere. Reformen hadde også støtte fra Venstre og kan sees på som en oppfølging av reformen fra 1917. Mange tidligere valgfrie former ble tvungne, diftonger ble gjort obligatoriske i en del ord og valgfrie i andre, og ''i'' ble mange steder byttet ut med ''y'' i diftonger. Den største forandringen var nok innføringen av hunkjønnsendelsen ''-a'' i mange tusen ord. Samtidig ble en rekke ord fjernet fra ordlistene og erstattet med nye konstruksjoner. Det ble også foretatt flere endringer i nynorsken.

Men 1938-reformen fikk liten oppslutning blant folk. Blant annet dikteren [[Arnulf Øverland]] var en sterk kritiker. En protest organisert av [[Riksmålsforbundet]] mot denne reformen var planlagt [[9. april]] 1940, men ble avlyst da Norge ble invadert av Tyskland. Reaksjonene kom ikke for alvor før noen år etter krigen, da 1938-rettskrivningen begynte å gjøre seg gjeldende i skolebøkene. De fleste var kritiske, og fra begge språksider{{tvilsomt|Samnorsken ble drevet gjennom av nynorskforkjempere}} var nå samnorsken «fienden».

=== 1941-reformen ===
{{utdypende|Rettskrivningen av 1941}}
Denne ble kalt «nazirettskrivningen» eller Quisling-rettskrivningen, innført av [[Quisling]]s regjering. Formålet var å forbedre og rette opp feil («Det kohtske knot», etter [[Halvdan Koht]]) begått i 1938-reformen. Den fikk liten oppslutning og ble fjernet rett etter krigens slutt.

=== 1951-reformen ===
{{utdypende|Den_nye_tellemåten}}
Dette er den første og eneste reformen som har normert muntlig norsk. Mer spesifikt tok den for seg telling, og det ble nå påbudt å si ''femtién'' i stedet for ''enogfemti'' (for ''51''). Både skriftlig og muntlig innebar dette at riksmålsformene ''syv'' og ''tyve'' ble erstattet med [[sju]] og [[tjue]]. Disse «samnorskformene» førte til at «den nye tellemåten» møtte motstand fra riksmålstilhengere. Bakgrunnen skal ikke ha vært et nytt forsøk på å fremme samnorsken, mer spesifikt relatert til telefonnumre. Den ble iverksatt av ingeniører i det daværende [[Televerket]]. Mange{{hvem}} mente det var lettere å lese dem i den rekkefølge sifrene ble skrevet og at den gamle måten var tungvint og kunne føre til misforståelser. Den gamle tellemåten blir stadig mindre brukt, men har fortsatt ikke latt seg utrydde. En del bruker de to tellemåtene om hverandre.

=== 1959-reformen ===
{{utdypende|Læreboknormalen av 1959}}
[[Stortinget]] opprettet i [[1952]] [[Norsk språknemnd]] for å normere norsk skriftspråk, med mandat å fremme tilnærming mellom målformene. Nemnda fremla i [[1959]] forslag til en ny reform av rettskrivningen i skolens lærebøker, kalt [[Læreboknormalen av 1959]]. Hensikten var å standardisere språket i lærebøkene og finne frem til en norm som gjorde parallellutgaver med radikale og moderate former overflødige. For bokmålet innebar reformen at ord med ''-ere'' nå fikk dobbeltkonsonant og noen ord på ''hv-'' i stedet fikk ''v-''. Antallet valgfrie former ble innskrenket, og det var de mest «fornorskede» formene som ble hovedformer, mens tradisjonelle former og deler av ordtilfanget ble forbudt. Nynorsken fikk gjeninnført noen gamle former som hadde blitt fjernet i tidligere reformer. Denne reformen møtte igjen stor motstand. Oppslutningen om samnorskpolitikken var i løpet av 1950-årene sterkt svekket (se [[Foreldreaksjonen mot samnorsk]]), og lærebøkene fikk stort sett moderate former.{{tvilsomt}} Språkstriden roet seg noe i 1960-årene, særlig etter at Stortinget i [[1964]] opprettet «[[Vogt-komiteen]]» for å gjennomgå hele språksituasjonen på fritt grunnlag.