Redigerer Norsk språkhistorie (1400–1800) (avsnitt)

====Lydendringer====
=====Stavingslengde=====
Norrønt hadde både korte, normallange og overlange [[staving]]er:
*Kort staving: ''skin'' – (sol)skinn
*Normallang staving: ''skinn'' – (kalve)skinn
*Overlang staving: ''skínn'' – (sola) skinner
Norsk får nå bare normallange stavinger: 
*kort vokal + lang konsonant: Finn
*lang vokal + kort konsonant: fin
(men trykklette stavinger er korte: mann-en)
=====Vokalendringer=====
Den karakteristiske ''u'' med lepperunding oppstod ved at norrøn ''u'' (uttalt som i [[tysk]]) beveget seg framover. Norrøn ''o'' (uttalt som i tysk) tok den ledige plassen som oppstod. Lang norrøn ''á'' ble en ''å''-lyd.
 
I [[norsk språk|moderne norsk]] henger rettskrivinga delvis igjen i det norrøne, derfor har vi slike inkonsekvenser i rettskrivinga som: ''bukt, ung, dum, kokt'' og (feie)''kost'' og ''kost''(hold), ''stokk, love, grått, få'' og ''låve''.

Norrønt hadde både ''a'', ''i'' og ''u'' i trykklett staving: ''hestar, bygðir, vísur''. Store deler av landet (særlig [[østnorsk]]) fikk etter hvert stort sett bare en slapp e: hester, bygder, viser.

=====Konsonantendringer=====
''Þ'' går over til ''t'' eller ''d'': þak → tak, þú → du. ''ð'' forsvinner i uttalen, men blir ofte til ''d'' i skrift: tíð → tid, sauðr → sau

I østnorsk oppstår nye lyder:
*[[tykk l]]: kál → kål, b&#491;rð → bord
*[[retrofleks]]er: gult, surt, garn
*[[sj-lyden]] og [[kj-lyden]]