Redigerer Norsk lundehund (avsnitt)

== Utseende, anatomi og fysikk ==
[[Fil:Lundehund-labb.JPG|thumb|left|Lundehunden har særegne anatomiske tilpasninger, som seks tær på hver fot, fleksible skulderblader og nakke. Disse gjorde hunden ypperlig egnet til [[jakt]] på [[lunde (fugl)|lunde]] i stupbratt terreng.]]
[[Fil:Lunder på klippevæg på sydspidsen af Heimaey.jpg|thumb|[[Lunde (fugl)|Lunde]] er en [[pelagisk dykkende sjøfugl]] som blant annet [[hekking|hekker]] på utilgjengelige plasser langs [[Norskekysten]].]]
Foruten at lundehunden har minst seks tær på hver fot, har den også ører som kan lukkes og foldes og en rekke andre [[anatomi]]ske særtrekk. Mange av disse særtrekkene finner man ellers kun hos ville hunder. Muskulaturen i ytre del av øret fungerer for eksempel slik at denne hunden kan lukke øret for skitt og sand, slik at det indre øret beskyttes. Muskulatur, sener og leddbånd i buken er så fleksible at lundehunden kan bøye armene ut så mye som 90 grader fra kroppen, og derav få bedre feste under klatring i fjellene. Det øverste nakkebeinet er dessuten forbundet med hodeskallen på en slik måte at lundehunden kan legge hodet sitt rett bakover på ryggen, slik at hodet blir liggende oppned. Slike anatomiske særtrekk finner man ellers hos [[ny-guinea syngehund]], [[borneohund]] og [[dingo]]. Et annet særtrekk er at lundehunden mangler 2. premolar på begge sider i overkjeven, på lik linje med den urnordiske [[varangerhunden]].

Lundehunden er liten og lett, men sterk og svært utholdende. Kroppen er rektangulær. Hannene blir cirka {{nowrap|35–38 cm}} i mankehøyde, og tispene cirka {{nowrap|32–35 cm}}. Vekten på en hannhund er cirka syv kilogram, mens tispene veier cirka ett kilogram mindre. Disse tallene finner man i rasestandarden. Det er likevel et faktum{{kilde}} at mange hunder, særlig hanner, var adskillig større(kan også ha vært blandingshunder). En stor hannhund kunne være opp mot 11 kilo. Disse store og kraftige hannene ble tidligere brukt under jakten på tolen – lundefuglens årsunger. Når disse skulle forlate reiret om høsten, kastet de seg ut fra klippene høyt over vannet. Mange av dem, flere hundre, nådde ikke vannet; de slo seg i svime mot steinene, og disse var det hundenes oppgave å hente. Hundene sprang opp og ned fjellsiden i fjorten dager og hentet tole, som da den var svært fet og mør, var en delikatesse. Lundehunder har også blitt brukt mye til å finne lundefuglegg, og er derfor eksepsjonelt flinke til å finne og hente disse uten å knuse dem.

Dekkhårene er tette og strie, mens underpelsen er bløt og isolerende. Fargen er normal rødbrun til gulbrun, med sorte hårspisser og hvite tegninger. Voksne hunder er ofte mer markert sorte i overpelsen enn unghunder.