Redigerer Norsk hvalfangst (avsnitt)

==Fangst i andre farvann==
[[Fil:Hvalskyting.jpg|thumb|right|Hvalfangst med [[harpunkanon]] på 1940- eller 50-tallet.]]
I 1843 prøvde skipsreder [[Christian Stephansen]] fra [[Arendal]] seg på Norges første [[pelagisk hvalfangst|pelagiske hvalfangst]]<nowiki></nowiki>ekspedisjon i [[Stillehavet]].<ref>[https://avtrykk.no/norges-forste-hvalfangstekspedisjon Norges første hvalfangstekspedisjon], Avtrykk.no, 24.01.2019</ref> Forsøket ble ikke vellykket økonomisk, så det gikk flere tiår før norske hvalfangere prøvde seg på fangst i sydligere strøk.

I siste halvdel av 1800-tallet var det hvalfangst i Nord-Norge som gjaldt. Ny teknologi som granatharpun og bedre skip bidro til vekst i næringen. Når [[Stortinget]] nedla forbud mot hvalfangst i 1904, skyldtes det press fra de norske fiskerne som savnet hvalen til å jage fiskestimene inn mot land.<ref>[[Per Fuglum]]: «Norge i støpeskjeen», ''Norges historie'' bind 12 (s. 253), ISBN 82-574-0447-0</ref> Rundt 1900 drev Norge hvalfangst verden over, blant annet utenfor [[Afrika]]. På begynnelsen av 1900-tallet skulle [[Vestfold]] og spesielt [[Sandefjord]] innta tronen som verdens hvalfangstmetropol.

Samtidig kom en effektiv metode for å herde hvalolje til hardt fett som kunne blandes i [[såpe]], [[margarin]] og [[sprengstoff]]. Først og fremst var det stormaktenes opprustning og behov for sprengstoff som forårsaket den voldsomme prisstigningen på hvalolje fra 1905. Etter at foredlingsfabrikken [[Denofa]] åpnet i [[Fredrikstad]] i 1912, ble en stor del av norsk hvalolje herdet der.<ref>Per Fuglum: «Norge i støpeskjeen», ''Norges historie'' bind 12 (s. 255)</ref>

Vestfoldingene tjente store penger på fangst i Antarktis. Hvalfangst i dette området fortsatte helt frem til 1960-tallet. Avviklingen hang sammen med overbeskatning og internasjonale fangstrestriksjoner.