Redigerer Norsk høymiddelalder og politisk-religiøs ideologi (avsnitt)

===== Kongemakt og kirke. =====
Denne tette forbindelsen mellom kongemakt og kirke, hvor kongens maktgrunnlag kommer ovenfra, fra guddommen, har av religionshistorikere blitt omtalt som en type sakralt kongedømme. Kongens dertil hørende mandat som lovgiver og øverste dommer i riket, er en gjenspeiling av forestillingen om kongen som Guds representant på jorden. Dette kommer først istand i Norge, etter opprettelsen av [[Nidaros bispedømme|erkebispesetet]] på Nidaros i 1152-53, da kirken blir en selvstendig maktfaktor og ikke lenger er kontrollert og overstyrt av kongen. Selv om kristendommen måtte tilpasse seg de nasjonale, regionale og lokale kultur- og maktstrukturer, utgjorde den et ideologisk-religiøst reservoar for den fremvoksende sentralmaktens legitimeringsapparat. I kontrast til kongens intenderte rolle som en rex iustus, den fredsskapende og rettferdige hersker, settes termen tyrannus, som betegner en despotisk tyrann som misbruker sin makt til ulykke for folk og samfunn.