Redigerer Norsk forsvarshistorie (avsnitt)

==Union med Sverige==

Etter Napoleons katastrofale felttog i Russland i [[1812]] mistet han nær 400&nbsp;000 mann.  Året etter kom flere nederlag på slagmarken, og etter napoleonskrigenes slutt krevde den nye svenske kronprinsen [[Karl III Johan|Karl Johan]] Norge som krigserstatning under [[Kielfreden|Kiel-traktaten]].  Sommeren 1814 kom en gruppe utsendinger fra stormaktene til Christiania for å påse at traktaten av [[14. januar]] samme år ble iverksatt.  Over grensa lå den krigsvante svenske arméen klar.  Stemningen var krigersk, ikke minst fordi et av kravene var at [[norges Grunnlov|grunnloven vedtatt på Eidsvoll]] skulle kanselleres.  Og krig ble det, men etter 14 dager måtte den norske militærmakten kapitulere og undertegne [[Mossekonvensjonen]], da svenskene vant en overlegen seier.

Norge fikk imidlertid beholde grunnloven.  Et av de andre punktene i fredsavtalen var at Norge skulle ha sitt eget forsvar.  Den norsk-svenske unionen ble derfor en union av to stater, hver med sin konstitusjon og sitt militærvesen.  Gjenoppbyggingen av Forsvaret hadde dog lav prioritet de første årene.  Én grunn var at krigsfaren ble ansett for liten, og en annen grunn var at [[Stortinget]] fryktet at svenskekongen som øverstkommanderende kunne bruke den norske militærmakten for å tvinge gjennom viljen sin i Norge.  Utgangspunktet for Forsvarets historie på 1800-tallet var altså en union, påtvunget av stormaktene, som få var begeistret for.

Paragraf 109 i [[Norges Grunnlov|Grunnloven]] sier

:''«Enhver Statens Borger er i Almindelighed lige forpligtet, i en vis Tid at værne om sit Fædreland, uden Hensyn til Fødsel eller Formue.»''

I 1816 kom et utskrivningssystem som lignet det gamle, men man kunne kjøpe seg fri fra [[verneplikt]]en.  Denne siste retten hadde man fram til [[1876]].  Hæren i 1814 var på 25&nbsp;000 mann, hvorav 4&nbsp;000 var vervet.  I 1817 ble dette redusert til henholdsvis 12&nbsp;000 og 2&nbsp;000 mann.  Denne styrken ble kalt ''linjen'', og var den egentlige stående hæren.  Linjen drev våpentrening, eksersis og tok i mot utskrevne rekrutter.  Som et komplement fantes ''landvernet''.  Landvernet ble bare mobilisert hvis landet ble angrepet, men lå i motsetning til linjen 100 prosent under norske myndigheter.  Landvernet ble ikke øvet i fredstid, og ordningen var sovende under mesteparten av [[19. århundre|1800-tallet]].

Den første norske [[generalstab]]en ble opprettet [[22. mai]] [[1814]] og opprettholdt videre under [[hærordningsplanen av 1817]].  Etter [[unionen mellom Sverige og Norge|unionen med Sverige]] ble generalstaben fram til [[1853]] ledet av generaladjutanten for Den norske armé.  Senere overtok Armékommandoen.  Generalstaben hadde senere en rekke forskjellige organisasjonsmønster.  I [[1940]] opphørte generalstaben å eksistere.  Etter det overtok [[Forsvarets overkommando]] oppgavene.

I tiårene etter 1850 ble spørsmålet om Forsvarets, og spesielt Hærens, organisering en viktig sak i det norske politiske landskapet.  De unionsvennlige ønsket å styrke linjen og øve den sammen med svenske styrker.  Unionsmotstanderne var skeptiske til dette, og pekte på at linjehæren faktisk kunnet tas ut av landet hvis kongen ønsket det.  I [[1885]] ble det avgjort at alle vernepliktige som ikke var sjøfarende skulle høre til linjen, landvernet eller ''landstormen''.  Samlet endte dette opp i en hær på nærmere 80&nbsp;000 mann.  Alle menn mellom 18 og 50 år var i tillegg pliktige til å forsvare landet i tilfelle krig.  Fra [[1897]] gjaldt verneplikten også for Nord-Norge.

Det [[sjøforsvaret]] som var under norsk kontroll i 1814 var ti større havgående fartøyer og rundt 100 kanonbåter til bruk i kystnære farvann.  Først sist på [[1820-årene|1820-tallet]] ble det skaffet nye havgående fartøyer.  Dette var [[fregatt]]er med 50 kanoner og 350 manns besetning og [[korvett]]er med 20 kanoner og 150 manns besetning.  I [[1836]] kom et vedtak om å bygge marinen videre ut.  Den teknologiske utviklingen i perioden gjorde også treskip med seil fullstendig umoderne.

Trusselbildet unionforsvaret var innrettet mot var et russisk angrep mot Sverige over Østersjøen.  I et slikt tilfelle skulle det norske og svenske linjeforsvaret samles i Midt-Sverige for å slåss mot invasjonsstyrkene derifra.  Denne tanken måtte forlates etter som ny marineteknologi gjorde det mulig å angripe alle kystområder.  Den tenkte russiske trusselen førte også til en sterk fornorskningspolitikk i nordområdene.

[[Krimkrigen]] mellom vestmaktene og [[Russland]] midt på 1800-tallet kom også farlig nær, da den også ble utkjempet i Østersjøen.  Dette var jo unionens nærområde.  [[Samlingen av Tyskland]] i [[1870-årene]] fikk også virkninger i Norge, ikke bare resten av Europa.  Én konsekvens var innføringen av allmenn verneplikt i Sør-Norge i [[1876]], noe som la grunnlaget for mindre skarpe sosiale og geografiske skillelinjer i landet.  Dette spilte også inn på [[1890-årene]]s nasjonalisme og opprustning.

Den offisielle rollen til forsvarsmakten var å forsvare unionen mot angrep utenfra, men den ble også brukt til å sikre ro og indre stabilitet.  Da Karl Johan i [[1821]] ville ha gjennom grunnlovsendringer som skulle styrke kongemakten, hadde han truet Stortinget med militær makt.  I 1829 ble det også satt inn soldater mot feiringen av [[17. mai]] i [[Oslo|Christiania]].  Fram mot [[1850-årene|1850-tallet]] ble det brukt soldater mot bonde- og arbeideropptøyer, spesielt mot [[Thranebevegelsen]].  I [[1878]] ble soldater satt inn mot streikende arbeidere på [[Østkant og vestkant i Oslo|østkanten]] i Christiania, og i [[1912]] ble marinen brukt mot streikende maskinister.  En streik blant jernbanearbeidere ble slått ned i [[1921]].

Militærapparatet i Norge ble, som i mange andre land, profesjonalisert gjennom 1800-tallet.  Dette hang sammen med profesjonalisering i samfunnet ellers, og de tekniske framskritt som bragte fram et samfunn basert på kommunikasjon, på [[den industrielle revolusjon]]en og på spesialister og profesjonelle aktører i statsmakten ellers.  Nye yrkesgrupper, som [[sivilingeniør]]ene fratok også Forsvaret sine tidligere sivile oppgaver.  Fagkyndige personer dominerte i større grad enn tidligere områder som hadde vært helt i hendene på embedsverket.  Dette gjaldt også innenfor Forsvaret.