Redigerer Norsk-pakistanere (avsnitt)

===Pionergenerasjonen===
[[Fil:Punjabi_Couple.jpg|thumb|right|250px|Grafisk framstilling av tradisjonell pakistansk antrekk.{{byline|Arsalan Khan.}}]]
De første pakistanerne i Norge per mars 1971 var primært unge, gifte menn hvorav kun 3&nbsp;% hadde innvandret sammen med partneren.<ref name=korbøl_midtbøen_s62-63 />
Etnolog [[Liv Hilde Boe]] sammenligner den pakistanske arbeidsinnvandringen til Norge med [[Norsk emigrasjon til USA|den norske innvandringen]] til [[USA]].<ref name="boe_s13"/> Hun skriver,<ref name="boe_s13"/>

{{Sitat|De første unge pakistanske mennene som fant veien til Norge, kom som «fremmedarbeidere» i slutten av 1960-årene. De kom for å bedre sine kår. Det har vist seg at det ikke var de som hadde de største vanskene hjemme som emigrerte, men kanskje de mest aktive og modige som våget det store spranget – å reise ut og være pionerer, å tjene til sitt opphold, å sende penger til familien i hjemlandet og bidra til at andre familiemedlemmer kunne komme etter. Trolig vil det være mange norske og europeiske emigranter til Amerika denne karakteristikken kunne passe på.}}

Ifølge sosiolog [[Aud Korbøl]] hadde mange av de første pakistanske arbeidsinnvandrerne i Norge relativt høye menneskelige ressurser sammenlignet med den jevne innbygger i Pakistan og pakistanske arbeidsinnvandrere i England på den tiden.<ref name=korbøl_midtbøen_s64-65 /> I motsetning til mange andre vestlige land førte ikke Norge en aktiv og organisert import av arbeidsinnvandrere gjennom bilaterale avtaler.<ref name=korbøl_midtbøen_s46-48 /><ref name=korbøl_midtbøen_s65 /> Arbeidsinnvandringen fra Pakistan til Norge var derfor preget av personlige kostnader og risiko, og førte til en seleksjonsprosess hvor ressurssterke personer, blant annet økonomisk, kunnskapsmessig, psykisk og sosialt sett, utvandret til Norge.<ref name=korbøl_midtbøen_s51-52 /> Innvandringen til Norge på denne tiden kan derfor karakteriseres som en «problemløsende prosess» som krevde store personlige ressurser.<ref name=korbøl_midtbøen_s261-262 /> Ifølge forsker ved [[Institutt for samfunnsforskning]], Arnfinn H. Midtbøen, kan dette være «[en] viktig årsak til at etterkommere av pakistanske arbeidsinnvandrere presterer svært godt i det norske utdanningssystemet».<ref name="midtbøen" />

Dessuten ble innvandringspolitikken stadig strengere, noe som bidro til at kun de mest ressurssterke oppfylte myndighetens krav.<ref name=korbøl_midtbøen_s92 /> 
Myndighetene ønsket ikke å stoppe arbeidsinnvandringen, men hadde som mål å dekke arbeidsgiversidens behov for arbeidskraft.<ref name=korbøl_midtbøen_s70 /> Myndighetene ønsket derimot å sile ut utenlandske arbeidere som man fryktet var «analfabeter» eller «uskikket», noe som førte til stadig strengere «kvalitetskontroll».<ref name=korbøl_midtbøen_s71-75 /> Dette førte igjen til at det ble vanskeligere å få arbeidstillatelse.<ref name=korbøl_midtbøen_s67 />

Fra 1. januar 1970 ble praktiseringen av fremmedloven endret.<ref name=korbøl_midtbøen_s68 /> [[Norden|Ikke-nordiske]] utlendinger som kom til landet kunne ikke lenger få arbeidstillatelse i Norge;<ref name=korbøl_midtbøen_s68 /> de måtte – etter å ha skaffet seg tilsagn om jobb i Norge – reise ut igjen og søke om arbeidstillatelse utafor Norden.{{refn|Den norske fremmedloven ble betegnet som «smidig» fordi denne tillot bruk av skjønn i utstrakt grad og fordi den ga [[Statsforvaltning#Norge|statsforvaltningen]] fullmakt til å endre innvandringspolitikken etter nasjonale eller internasjonale forhold.<ref name=korbøl_midtbøen_s66 /> Fremmedloven ga statsforvaltningen fullmakt til å etablere «ny praksis», noe som innebar nytolkning av paragrafene, eller en «innskjerping» – som kunne bety at man begynte å anvende paragrafer/regler som hittil hadde vært [[sovende paragraf|sovende]].<ref name=korbøl_midtbøen_s86 /> Helt siden begynnelsen av sekstitallet hadde arbeidsinnvandrere kommet til Norge uten arbeidstillatelse i forkant<ref name=korbøl_midtbøen_s67 /> – med andre ord; myndighetenes praktisering av fremmedloven på den tiden innebar at man ignorerte kravet om arbeidstillatelse før innreise.<ref name=korbøl_midtbøen_s104-105 /><ref name=korbøl_midtbøen_s66-67 /> Da innvandringen av fremmedarbeidere skjøt fart etablerte myndighetene ny praksis rettet mot ikke-nordiske utlendinger, formelt fra 1. januar 1970, ved å ta i bruk den sovende regelen som fordret at arbeidstillatelse måtte være i orden før man reiste til Norge for å arbeide.<ref name=korbøl_midtbøen_s66-68 /> Dette fratok fortsatt ikke jobbsøkende, ikke-nordiske «utlendinger muligheten til å komme til landet som turister».<ref name=korbøl_midtbøen_s69 /> Myndighetenes nye praksis krevde at sistnevnte måtte fra nå av – etter å ha fått tilsagn om jobb i Norge – reise ut av Norden igjen og søke formelt om arbeidstillatelse på norske utenriksstasjoner.<ref name=korbøl_midtbøen_s69 /><ref name=korbøl_midtbøen_s75 /> I tillegg hadde myndighetene mulighet til å praktisere regler som ikke engang var nedfelt.<ref name=korbøl_midtbøen_s220 />|group="note"}}<ref name=korbøl_midtbøen_s75 /><ref name=korbøl_midtbøen_s68-69 /><ref name=korbøl_midtbøen_s102-103 /> Dette ble håndhevet strengere overfor ikke-vestlige arbeidsinnvandrere,<ref name=korbøl_midtbøen_s68 /> og rammet de mest ressursfattige.<ref name=korbøl_midtbøen_s75 /> Pakistanske arbeidsinnvandrere måtte også sikre seg et «høvelig» bosted før arbeidstillatelse ble utstedt, lenge før en slik praksis ble gjeldende for alle innvandringsgrupper i juli 1971.<ref name=korbøl_midtbøen_s85 /> Sommeren 1971 ble det bestemt at ikke-nordiske arbeidssøkere måtte søke om arbeidstillatelse fra land hvor de var statsborgere.<ref name=korbøl_midtbøen_s77 /> Litt senere ble pakistanske arbeidssøkere de første som måtte bestå en engelsktest før arbeidstillatelse ble gitt, noe som sørget for at pakistanske arbeidssøkere med lav utdannelse ble silt ut.<ref name=korbøl_midtbøen_s64 /> Og etter sommeren 1971 ble ikke-nordiske utlendinger med turistvisum nektet innreise hvis myndightetene hadde «grunn til å tro» at formålet med reisen var jobbsøking.<ref name=korbøl_midtbøen_s81 /> Dette førte til at ikke-nordiske arbeidssøkere med slektskaps- og vennenettverk i Norge hadde, etter at disse endringene trådte i kraft, større sannsynlighet for å få arbeidstillatelse enn ikke-nordiske arbeidssøkere uten slike nettverk.<ref name=korbøl_midtbøen_s84 /> Innvandringen fra Pakistan kan derfor beskrives som [[kjedeinnvandring]].<ref name="khan_s29" /><ref name="erdal_s630"/>

De pakistanske slektskapsnettverkene var viktige for å møte de nye, hardere kravene fra myndighetenes side.<ref name=korbøl_midtbøen_s267-268 /> Disse sikret «økonomisk støtte, […] informasjon og hjelp med formaliteter som å fylle ut skjemaer, og hjelp til å finne arbeid og bolig».<ref name=korbøl_midtbøen_s268 /> Da pakistanske arbeidsinnvandrere fikk avslag på sine arbeidstillatelsessøknader tok disse aktivt i bruk norsk lovverk og klagemulighetene, og de sørget for å oppfylle kravene slik at «myndighetene omsider ble tilfredse».<ref name=korbøl_midtbøen_s268 /> Gode slektskapsnettverk gjorde det lettere å «mobilisere og handle organisert i denne situasjonen».<ref name=korbøl_midtbøen_s268 /> I motsetning til myndighetenes fordommer viste de pakistanske arbeidsinnvandrerne en høy grad av tilpasnings- og problemløsningsevne, til tross for blant annet «treg saksbehandling og forhaling fra myndighetenes side», «lang, kostbar ventetid», og stadig «skiftende praksis og strengere kontroll».<ref name=korbøl_midtbøen_s268 />