Redigerer Norrøn mytologi (avsnitt)

==Skapelsesmyten==
Ifølge den norrøne skapelsesmyten fantes det i begynnelsen ingenting. Det eneste som fylte verdensrommet var Kulde og Varme. 

På den ene siden, i nord, lå [[Nivlheim]], med frost og tåke. På den andre siden, i sør, [[Muspelheim]], et hav av frådende flammer, som ble voktet av [[Surt]]. Mellom dem var det ingenting. Bare et stort, bunnløst svelg, [[Ginnungagap]]. Her, i dette veldige tomrommet – midt mellom lys og mørke – skulle alt liv få sin begynnelse, i møtet mellom is og ild. Langsomt begynte isen å smelte, og formet av kulden, men vekket til live av varmen, oppsto det et underlig vesen – et veldig [[troll]]. Trollet var tvekjønnet, og dets navn var [[Yme]]. Større kjempe skal aldri ha levd. 

Der isen smeltet, formet dråpene også et annet vesen – en diger ku; [[Audhumbla]]. Melken rant som elver fra de veldige spenene hennes, og slik fant Yme mat. Audhumbla ga seg straks til å slikke de salte, rimslåtte steinene som fantes omkring henne og kjempen. Opp fra en av steinene slikket kua plutselig noen lange hårstrå, og neste dag dukket det frem et hode og et ansikt fra steinen. Den tredje dagen greide kua endelig å slikke fri hele kroppen. Det var en mann, stor og vakker. [[Bure]] het han – og fra ham stammer [[Gud|gudene]], de vi kjenner som [[æser]].

Kjempen Yme fikk barn med seg selv. Mens han lå og sov, begynte han å svette, og frem fra den venstre armhulen hans vokste det plutselig et mannlig og et kvinnelig vesen. Bena til Yme paret seg med hverandre og fødte en sønn med seks hoder; [[Trudgjelme]], far til [[Bergelme]]. Dette er begynnelsen til rimtussenes slekter, [[jotne]]ne.

De forskjellige skapningene fikk etterhvert barn sammen. [[Odin]] er sønn av jotundatteren [[Bestla]] og Bures sønn [[Bor (gud)|Bor]]. Det ble stadig flere rimtusser, og de skapte bare uorden og kaos. En dag gjorde Odin og brødrene hans – [[Vilje og Ve]] – opprør mot Yme og slekten hans. Det ble en veldig kamp som Odin og brødrene hans vinner. De drepte kjempen – og en flodbølge av blod skyllet over æsenes fiender og druknet dem alle, bortsett fra jotnen [[Bergelme]] og hans kone. Fra dette jotunparet, som flyktet inn i skodden og gjemte seg i tåkeheimen, stammer alle senere rimtusseslekter. Også Audhumla – den første kua – må ha blitt vasket over kanten av stupet. For etter dette blodbadet er det ingen som har sett eller hørt noe til henne.

Æsene slepte den døde Yme midt ut i Ginnungagap og la ham som et lokk over avgrunnen. Blodet hans ble til hav og kjøttet til land. Knoklene ble til fjell og klipper. Tennene og knuste bensplinter ble til stener og ur, mens håret ble til trær og gress. Hjernemassen hans kastet gudene høyt opp i luften, og slik ble skyene til. Hodeskallen ble satt som en hvelving, og ble til himmelen. Gudene fanget gnister fra Muspellheim og festet dem til hodeskallen, slik at vi fikk sol, måne og stjerner. 

Frem fra liket til Ymer krøp det små mark. Disse var opprinnelsen til [[dverg (mytologi)|dvergene]], de underjordiske som lever i huler og grotter. Æsene valgte fire av dem til å støtte himmelhvelvingen og å vokte verdens fire hjørner. Disse dvergene heter: Østre, Vestre, Nordre og Søndre.