Redigerer Norges ingeniør- og teknologorganisasjon (avsnitt)

===Andre verdenskrig og etterkrigstiden===
Da[[Vidkun Quisling | Quisling]] i 1941 ville nazifisere foreningslivet i Norge, vedtok hovedstyret i NITO å legge ned virksomheten. Det skjedde ved at organisasjonen i all hemmelighet ba medlemmene melde seg ut. Samtidig reiste formann [[Arne Georg Myhrvold|Arne G. Myhrvold]] rundt til de lokale avdelingene og orienterte om utviklingen. Medlemskartoteket hadde jernbanemannen Myrvold gjemt under sporene på [[Østbanestasjonen|Østbanen]] (dagens [[Oslo_sentralstasjon|sentralstasjon]]), og det ble gravd frem igjen til det første hovedstyremøtet 18. mai 1945.{{Sfn|Andreassen|2006|s=26-28}}

Perioden fra 1945 til 1959 var preget av til dels harde kamper for å få forhandlingsrett for medlemmene i [[Norges_politiske_system|staten]], i [[Norges_kommuner|kommunene]] og i [[privat sektor]]. Det var en oppfatning at ingeniører og teknikere hadde for lav lønn, og en forutsetning for å gjøre noe med det var å få forhandlingsrett.  

NITOs statstjenestemannsgruppe var først ute og fikk tilkjent forhandlingsrett ved [[kongelig resolusjon]] 13. juni 1947. Samme år gjorde NITO fremstøt for å få en hovedavtale med [[Norsk Arbeidsgiverforening]] (NAF). Det lyktes i 1951, til protester fra NIF, som fryktet at NITO gjennom avtalen skulle få et godkjenningsstempel som ingeniørorganisasjonen.{{Sfn|Andreassen|2006|s=29-81}}