Redigerer Noen har det hett (avsnitt)

== Produksjon ==
=== Bakgrunn ===
Historiens opprinnelse er i den [[Frankrike|franske]] komedien ''[[Fanfare d'amour]]'' (1935), regissert av [[Richard Pottier]]. Denne filmen handler om de to mannlige musikerne Jean ([[Fernand Gravey]]) og Pierre ([[Julien Carette]]) som kler seg ut som kvinner, ettersom kvinnelige musikere er de mest etterspurte. De blir med i et dameband, men forelsker seg i to av sine kvinnelige kollegaer. Under en spillejobb på et hotell på [[rivieraen]] blir hotelleieren Jeans beiler. Manuset er skrevet av M. Logan og [[Robert Thoeren]].{{Sfn|Maslon|2009|s=26}} Filmen fikk en [[Tyskland|tysk]] nyinnspilling, ''[[Fanfaren der Liebe]]'' (1951), regissert av [[Kurt Hoffmann]]. I denne versjonen er de mannlige musikerne omdøpt til Hans ([[Dieter Borsche]]) og Peter ([[Georg Thomalla]]). De har dårlig råd og kler seg ut som [[sigøynere]], svarte og til slutt kvinner for å få jobber i ulike band. Hans får en uønsket beiler, denne gangen bandets manager. En togreise til et hotell i [[München]] er også inkludert.<ref name="Guardian2009" /> Akkurat som i originalfilmen blir de to mennene forelsket i to av sine kvinnelige kollegaer.{{Sfn|Maslon|2009|s=26}} Manuset til denne versjonen er skrevet av [[Heinz Pauck]], basert på Logans og Thoerens historie.{{Sfn|Eagan|2010|s=552}}

=== Manus ===
I 1957 kjøpte [[Billy Wilder]] en ti års opsjon til ''Fanfaren der Liebe'' for 27 500 [[Amerikansk dollar|dollar]].{{Sfn|Maslon|2009|s=24}} Han startet arbeidet med det nye manuset, som han skrev sammen med [[I.A.L. Diamond]], i begynnelsen av 1958.{{Sfn|Castle & Auiler|2010|s=17}} Diamond så aldri den tyske filmen, ifølge hans kone.{{Sfn|Castle & Auiler|2010|s=244}} Wilder hadde derimot sett den og beskrev den som «helt forferdelig».{{Sfn|Ginsberg & Mensch|2011|s=392}} Kun historien med damebandet ble inkludert i det nye manuset. Opprinnelig foregikk handlingen i nåtid, men Diamond mente at den burde legges til fortiden, slik at alle rollefigurene var ikledd kostymer.{{Sfn|Maslon|2009|s=28}} Han syntes også at historien ville bli mer troverdig dersom de to mennene måtte kle seg ut som kvinner fordi de var i fare, hvorpå Wilder fikk ideen om at de hadde blitt vitne til [[valentinsdagmassakren]], som fant sted i [[Chicago]] 14. februar 1929.{{Sfn|Castle & Auiler|2010|s=245}}

Filmen ble gjort til en [[satire]] av [[gangsterfilm]]er.{{Sfn|Mirisch|2008|s=101}} Den henviser til flere kjente gangsterfilmer fra 1930-årene. I en scene ser rollefiguren Spats Colombo at en av Bonapartes medhjelpere kaster på en mynt og spør hvor han har lært det billige trikset. Rollefiguren Rinaldo ([[George Raft]]) i ''[[Scarface (1932)|Scarface]]'' (1932) var kjent for å gjøre dette trikset.<ref name="AFI" /> I en annen scene løfter Spats Colombo en halv grapefrukt for å slenge den i ansiktet på en av medhjelpere sine. Dette gjorde også rollefiguren Tom Powers ([[James Cagney]]) mot kjæresten sin i ''[[Samfunnets fiende]]'' (1931).{{Sfn|Armstrong|2004|s=89}} Rollefiguren Lille Bonaparte er en satire av tittelrollen i ''[[Lille Cæsar]]'' (1931), som ble spilt av [[Edward G. Robinson]].{{Sfn|Mirisch|2008|s=101}}

Wilder inngikk en avtale med det uavhengige produksjonsselskapet [[Mirisch Company]] om å produsere filmen. Mirisch inngikk deretter en produksjons- og distribusjonsavtale med [[United Artists]], sammen med datterselskapet Ashton Productions.{{Sfn|Maslon|2009|s=28}} Det første utkastet til manus ble fullført våren 1958.{{Sfn|Castle & Auiler|2010|s=20}} Filmen hadde arbeidstittelen ''Fanfares of Love'', og deretter ''Not Tonight, Josephine'', før den fikk tittelen '' Some Like It Hot'' i august 1958.{{Sfn|Castle & Auiler|2010|s=17}} Wilder og Diamond arbeidet fortsatt med manuset under innspillingen av filmen, da de fikk inspirasjon fra skuespillerne på settet.{{Sfn|Maslon|2009|s=55}} [[Marilyn Monroe]] likte ikke Sugar Kanes første scene. Wilder og Diamond var enige og skrev en ny scene til henne, der rollefiguren introduseres gjennom en sky av damp.{{Sfn|Guiles|1984|s=342}}

Diamond hadde foreslått replikken «Vel, ingen er perfekt» til scenen der Jerry forteller at han er forlovet, selv om han foretrakk scenen slik den var.{{Sfn|Maslon|2009|s=177}} Han hadde skrevet den inn som avslutningsreplikk i førsteutkastet til manuset, men Wilder var skeptisk. Dagen før avslutningsscenen skulle spilles inn, ble de enige om la den stå i manuset, i håp om at de skulle komme på noe bedre.{{Sfn|Phillips|2010|s=229}} Diamond selv skal ha vært fornøyd med replikken, ifølge hans kone, ettersom publikum ville forvente en helt motsatt reaksjon.{{Sfn|Castle & Auiler|2010|s=249}} Wilder innså at han hadde tatt feil, etter å ha hørt publikums latter under en forhåndsvisning av filmen.{{Sfn|Phillips|2010|s=229}}

=== Rollebesetting ===
[[Tony Curtis]] var den første av de tre hovedrolleinnehaverne som ble kontaktet for å spille i filmen. Han aksepterte tilbudet før Wilder hadde rukket å fortelle hva filmen handlet om.{{Sfn|Castle & Auiler|2010|s=236}} [[Jack Lemmon]] var Wilders førstevalg i rollen som Jerry, men Mirisch ønsket en mer etablert skuespiller, som [[Frank Sinatra]] eller [[Danny Kaye]].{{Sfn|Buskin|2001|s=215}} Wilder vurderte [[Mitzi Gaynor]] i rollen som Sugar Kane, før han og Diamond gjorde rollen større og sendte en oppsummering av handlingen til Monroe.{{Sfn|Maslon|2009|s=43}} Hun hadde tidligere spilt den kvinnelige hovedrollen i komedien ''[[Gresskar i nød]]'' (1955), regissert av Wilder. Etter at Monroe hadde signert kontrakten, hadde Wilder muligheten til å sikre seg Lemmon.{{Sfn|Buskin|2001|s=215}} Monroes lønn var 300 000 dollar, pluss ti prosent av omsetningen, mens Curtis og Lemmon tjente 100 000 dollar hver.{{Sfn|Maslon|2009|s=44}} Curtis hevdet også at han fikk fem prosent av omsetningen.{{Sfn|Castle & Auiler|2010|s=236}}

Wilder sikret seg også George Raft i rollen som Spats Colombo, [[Pat O'Brien (skuespiller)|Pat O'Brien]] i rollen som politietterforsker Mulligan og [[George E. Stone]] i rollen som Tannpirker-Charlie. Alle tre var kjent fra gangsterfilmer fra 1930- og 1940-årene. Wilder ønsket seg Edward G. Robinson i rollen som Lille Bonaparte.{{Sfn|Mirisch|2008|s=101}} Han avslo tilbudet, grunnet en langvarig konflikt med Raft.<ref name="AFI" /> Sønnen hans, [[Edward G. Robinson jr.]], spiller imidlertid en liten rolle som en gangster. Det var utfordrende å finne en passende skuespiller til rollen som Osgood Fielding III, men problemet løste seg ved en tilfeldighet da Wilder og Diamond var på [[baseball]]aget [[Los Angeles Dodgers]]' første kamp på [[Los Angeles Memorial Coliseum]], 18. april 1958.{{Sfn|Maslon|2009|s=48}} Der fikk Wilder øye på [[Joe E. Brown]] og sa: «Dette er fyren, den gale fyren som ser gammel og sprø nok ut.»{{Sfn|Castle & Auiler|2010|s=238}}

=== Innspilling ===
[[Fil:Hotel del Coronado 02.jpg|thumb|[[Hotel del Coronado]] i [[Coronado (California)|Coronado]] ble brukt for å fremstille hotellet i [[Miami]] i ''Noen har det hett''.]]
Monroe ønsket at filmen skulle filmes i farger, men dette viste seg å bli umulig da man under kostymeprøvene kunne se en grønnfarge i ansiktene til Curtis og Lemmon grunnet sminken deres. Etter at Monroe fikk se dette gikk hun med på at filmen skulle være i svart-hvitt.{{Sfn|Zolotow|1960|s=321}} Selv om Wilder hadde erfaring med Monroes forsinkelser, sceneskrekk og manglende evne til å huske replikker fra innspillingen av ''Gresskar i nød'', var oppførselen hennes denne gangen mer fiendtlig. Hun kunne nekte å delta under innspillingen, og til tider få utbrudd der hun brukte banneord.{{Sfn|Guiles|1984|s=345}} Monroe nektet stadig å følge Wilders regi, og insisterte på en rekke filminger av enkle scener helt til hun ble fornøyd.{{Sfn|Churchwell|2004|s=253}} Hun kom godt overens med Lemmon, men mislikte Curtis, som uttalte at å kysse Monroe var «som å kysse Hitler».{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=111}} Monroe fikk bekreftet at hun var gravid mot slutten av innspillingen, men spontanaborterte noen uker etter at innspillingen var fullført.{{Sfn|Spoto|1993|s=407}}

Den delen av filmen der handlingen skulle foregå i [[Miami]] ble filmet ved [[Hotel del Coronado]] i [[Coronado (California)|Coronado]], i nærheten av [[San Diego]] i [[California]]. Borgermesteren i Miami, [[Robert King High]], var ikke fornøyd med dette og skal ha skrevet i et telegram til Monroe at det var «helligbrøde å la California steppe inn for den såkalte solskinnsstaten».{{Sfn|Castle & Auiler|2010|s=18}} Rollefiguren Junior skulle opprinnelig snakke med en [[Rudy Vallée]]-aktig dialekt, men Curtis valgte å bruke en karikert versjon av [[Cary Grant]]s måte å snakke på i stedet.{{Sfn|Maslon|2009|s=83}} Wilder og Diamond likte det så godt at en intern spøk ble lagt til i manuset, der Jerry sier til Joe at «ingen snakker slik».{{Sfn|Maslon|2009|s=84}} Ifølge Wilder fikk Grant se filmen og syntes den var morsom.{{Sfn|Castle & Auiler|2010|s=294}}

Innspillingen foregikk fra 4. august til 6. november 1958. Den gikk flere hundre tusen dollar over budsjettet og kostet totalt 2,8 millioner dollar å produsere.{{Sfn|Riese & Hitchens|1988|s=489}}