Redigerer Nina Karin Monsen (avsnitt)

== Virksomhet ==
Monsen skriver innenfor [[personalismen]], en filosofisk skoleretning som fikk vind i seilene fra [[1930-årene]] av, først i [[Frankrike]]. Den bygger på personbegrepet, [[menneskeverd]]et og kjærlighetens avgjørende betydning for tenkningen. «Personen er alle verdiers kilde».{{tr}}

Hun er [[statsstipendiat]] fra [[2004]]. Ved bekjentgjørelsen i [[2003]] ble det fremhevet at hun var aktiv i den norske offentlige debatt innenfor et bredt spekter av temaer der [[livssyn]], [[etikk]], [[kjønnsroller]] og [[menneskerettigheter]] stod sentralt.{{tr}} 

Monsen har skrevet en rekke kronikker og avisartikler siden 1970. Hun var fast skribent i [[Aftenposten]] i ca. ti år og har skrevet flere hundre [[kronikk]]er og artikler, i all hovedsak om moralfilosofiske emner. Hun har holdt over 600 foredrag. Hun sitter i representantskapet for avisen [[Vårt Land]] og var medlem av [[Venstre]]s prinsipprogramkomité i 2006. 

=== Motstand mot nedleggelse av det kristne/tradisjonelle ekteskap og planlagte farløse barn. ===
[[Fil:Nina Karin Monsen.JPG|thumb|Nina Karin Monsen taler ved utdelingen av Fritt Ord-prisen i 2009 {{Byline|Alejandro Decap}}]]
Monsen har markert seg som en sterk motstander både av utvikling i retning av å endre [[ekteskap]]sbegrepet fra heterofilt samliv, fullbyrdet samleie mellom en mann og en kvinne, felles barn i en forpliktende vielse, basert på troskap og monogami, til homoseksuell praksis, planlagt tap av far for barn, med donorfar, og lesbisk mors kjæreste som medmor, fars juridiske erstatning. Hun argumenterer i tråd med FNs barnekonvensjon, art. 7. Hun hevder at barn trenger sin mor og far og mener det er både et overgrep mot barn og avhumanisering av samfunnet å planlegge farløse barn ved bruk av medisinsk teknologi og lovgivningen. (Barneloven 2009, § 4a). Ifølge Monsen er dette en fremmedgjøring, man ser barna som ting. Monsen mener dette åpner for en utvikling i [[rasehygiene|rasehygienisk]] retning, med utvelgelse av perfekte donorer for sæd i et globalt barnemarked og internasjonale sædbanker. Surrogati er forbudt i Norge, og er foreløpig ikke nevnt i ekteskapsloven av 2009. Det er heller ikke eggdonasjon. Monsen argumenterer for et tradisjonelt familiesyn, en familie består av to voksne, [[mor]], [[far]] og felles [[barn]]. Kunstig befruktning har forøvrig vært i bruk for gifte kvinner, hvis menn har dårlig sædkvalitet, siden 1984. 

Hun har kritisert både innholdet og prosessen knyttet til innføringen av [[felles ekteskapslov]] i Norge. Monsen og hennes gruppe For Sant Ekteskap (FSE) krevde at ektepar som giftet seg før 1. januar 2009 skulle ha den samme rett som [[registrert partnerskap|registrerte partnere]] til å samtykke og eventuelt «si nei» til å omfattes av den kjønnsnøytrale ekteskapsloven som ble innført i Norge med virkning fra 1. januar 2009,  ettersom ekteskapsloven de giftet seg under i likhet med partnerskapsloven ble opphevet. Et gyldig ekteskap er basert på fri vilje, og eget samtykke. {{Tr}} <!-- bioteknologiloven gir ikke heterofile kvinner rett til barn uten noen far, så denne formuleringen er mer korrekt enn den forrige -->

Monsen og hennes mann, jusprofessor og familierettsekspert [[Helge Johan Thue]], samt tolv andre personer, blant dem forlagssjef i Luther Forlag [[Asle Dingstad]], gikk i 2009/2010 til rettssak mot staten for å få kunne beholde sitt gamle ekteskap i likhet med registrerte partnere, som kan forbli partnere også etter at partnerskapsloven ble opphevet. Gruppen med saksøkere bestod av syv ektepar som krevde «likebehandling» med registrerte partnere og retten til å samtykke, eventuelt si nei, til at den nye «kjønnsnøytrale» ekteskapsloven skulle gjelde for deres ekteskap.<ref>http://www.katolsk.no/broen/2009-1.pdf{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref> Gruppen uttalte at de ville ta saken videre internasjonalt dersom de ikke vant frem i norsk rettsvesen.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/norge/na-stevner-hun-staten-1.6668190|tittel=Nå stevner hun Staten|besøksdato=2020-12-19|dato=2009-06-24|etternavn=NRK|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref> De klaget saken inn til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg fordi de ikke fikk rett til å reise sak i Norge. Å stevne staten er en menneskerettighet. Men den danske dommeren som alene behandlet klagen, avviste saken.

Saken ble avvist både av [[Oslo tingrett]], [[Borgarting lagmannsrett]] og endelig av [[Høyesteretts ankeutvalg]] 2. juli 2010. I ankeutvalgets begrunnelse heter der i avsnitt (18) at
 
:«Kjernen i søksmålet synes å være at de ankende parter ikke ønsker at deres ekteskap skal være av samme karakter som likekjønnede ekteskap. Dette synes imidlertid å være et spørsmål om verdivalg og ikke et spørsmål som kan være gjenstand for rettslig prøving.»

Og videre fremholdt ankeutvalget i avsnitt (20):

:«Etter utvalgets oppfatning har de ankende parter kun en ideell interesse i å oppnå dom i henhold til påstanden. En slik dom vil ikke ha noen betydning for deres rettsstilling, idet saken bare gjelder det de ankende parter i prosesskrift for Høyesterett har angitt som «ekteskapets metafysiske dimensjon ». Ettersom en dom i de ankende parters favør ikke vil ha noen rettsvirkning for dem, er det etter utvalgets oppfatning klart at lovens vilkår for å fremme saken ikke er oppfylt.»

I mars 2009 utgav hun boken ''[[Kampen om ekteskapet og barnet]]'' om dette emnet.