Redigerer Nils Claus Ihlen (avsnitt)

===Karriere===
Ihlen var eier av [[Strømmens Værksted|Strømmens mekaniske verksted og støperi]] fra 1883 til 1908. Han ble utnevnt til [[utenriksminister]] i [[Gunnar Knudsens andre regjering]] i 1913 og hadde denne stillingen til 1920. Dette gjør ham til den fjerde lengst sittende utenriksminister i Norge etter [[Halvard Lange]], [[Knut Frydenlund]] og [[Johan L. Mowinckel]]. 

Det var som utenriksminister Ihlen ble kjent, særlig for sin innsats for å holde Norge nøytralt og uskadet gjennom [[første verdenskrig]]. Interesse for industri og næringsliv førte til at ble [[ordfører]] i Skedsmo, stortingsrepresentant for Venstre, og deretter [[Arbeidsdepartementet (Norge)|arbeidsminister]] i perioden [[1908]]&ndash;[[1910|10]] i [[Gunnar Knudsens første regjering]]. Dette passet bra, siden bedriften hans produserte jernbanevogner, og norsk jernbanebygging lå under [[arbeidsdepartementet]]. Han sørget for å få realisert den første landsdekkende jernbaneplanen og stilte på [[Finse]] da [[Bergensbanen]] åpnet. Ihlen hadde mye til felles med [[Gunnar Knudsen]] som også var ingeniør og arvtaker til en familiebedrift, og da [[Gunnar Knudsens andre regjering]] ble dannet i 1913, ble Ihlen invitert tilbake i regjering. Han ønsket seg sin gamle post, men bare posten som utenriksminister var ledig. Utnevnelsen vakte forundring, for Ihlen kjente ingenting til [[diplomati]]et, til jus eller [[statsvitenskap]]; og vel uttrykte han seg godt på tysk og fransk, men engelsk kunne han ikke.<ref>Roy Andersen: ''Norge under første verdenskrig'' (s. 15)</ref> 

I månedsskiftet juli-august 1914 ledet han regjeringsarbeidet og forberedte til innkalling av nøytralitetsvakt på kystfestningene og i flåten, samtidig som [[mobilisering]] ble forberedt - i forkant av krigserklæringene mellom de stridende partene. Norges nøytralitetspolitikk ble i løpet av verdenskrigen satt på store prøver, jfr [[kobberavtalen]] fra 1916; og Ihlen tilkjennes mye av æren for at Norge ikke ble trukket med i krigen. «''Nils Claus Ihlen førte Norge frelst gjennom krigsårene. Det er hans historiske innsats''», skrev [[Erik Colban]] i 1955.<ref>[[Kåre Fasting]]: ''Nils Claus Ihlen'' (s. 7), Aschehoug, 1955 Oslo</ref> Men dette var også en krig som både Ihlen og Gunnar Knudsen tjente grovt på. Både Strømmens Værksted og Strømmen Staal fikk fulle ordrebøker. Nesten halvparten av alt vognmateriell til [[Norges Statsbaner]] skrev seg fra Strømmen, og den britiske [[blokade]]n førte til enorm etterspørsel etter [[godsvogn]]er, fordi varetransporten måtte flyttes fra skip til tog - først og fremst [[eksport]]en av fisk til Tyskland. Bergensbanen alene opplevde en firedobling av godstrafikken.<ref>Roy Andersen: ''Norge under første verdenskrig'' (s. 354-55)</ref>  

Fra starten av la [[Haakon VII|kong Haakon]], som var engelsk gift, press på Ihlen for å orientere seg i britisk retning, mens Ihlen for enhver pris ville sikre Norges nøytralitet. I august 1914 trakk kongen Ihlen til side og fortalte at han hadde hørt at Sverige etter tysk press skulle ha [[allianse|alliert]] seg med Tyskland mot [[Russland]]. Kongen tryglet Ihlen om ikke å avvente en britisk krigserklæring, men straks kontakte britene og sette Norge under britisk beskyttelse. Kong Haakons opplysninger ble snart avkreftet av den svenske utenriksministeren [[Knut Agathon Wallenberg]]. [[Tyskland]] hadde slett ikke stilt svenskene noe [[ultimatum]], og Sverige hadde ikke inngått noen allianse. Tvert om la Sverige vekt på å forbli nøytralt så lenge Storbritannia holdt seg utenfor krigen. Men den britiske regjeringen sendte en kunngjøring til [[Belgia]], [[Nederland]] og Norge som forsikret at de kunne påregne støtte om Tyskland skulle true deres nøytralitet.<ref>Roy Andersen: ''Norge under første verdenskrig'' (s. 23-25)</ref>

I [[Grønlandssaken]] ble navnet hans knyttet til en erklæring han avga i 1919 om at Norge ikke ville legge hindringer i veien for Danmarks suverenitet over [[Grønland]]. Erklæringen ble avgitt etter konsultasjoner i regjeringen og med Stortingets utenrikskomité; og var i tråd med de traktater Norge hadde inngått i forbindelse med gjeldsoppgjøret mellom Danmark og Norge i 1819 og i årene etter, jfr [[Kieltraktaten]] fra januar 1814.<ref>https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Grunnloven/grunnloven-18142014/Kieltraktaten-av-14-januar-1814/ «Kieltraktaten», ''stortinget.no]</ref> Til gjengjeld tilfalt [[Spitsbergen]] Norge i 1920.

I 1918 var han en stund statsråd i [[Industriforsyningsdepartementet]].

Han er gravlagt på [[Vår Frelsers gravlund]] i [[Oslo]].<ref>{{Kilde www |url = http://www.begravdeioslo.no/maler/grav/grave_id/685|tittel = Gravnr: 01.005.06.018 Vår Frelsers gravlund |besøksdato = 2017-11-02 |utgiver = Gravferdsetaten i Oslo kommune}}</ref>

<gallery widths="260" heights="170" style="font-size:90%">
Fil:Gunnar Knudsens regjering 2 (3527844907).jpg|[[Gunnar Knudsens første regjering]] [[1908]]:<br />Fra venstre:<br />1. [[Karl Seip]], kirkeminister<br />2. Nils Claus Ihlen, arbeidsminister<br />3. [[Gunnar Knudsen]], statsminister<br />4. [[Lars Abrahamsen]], handelsminister<br />5. [[Hans Konrad Foosnæs]], landbruksminister<br />6. [[Wilhelm Christophersen]], utenriksminister<br />7. [[Haakon Ditlef Lowzow]], forsvarsminister<br />8. [[Johan Castberg]], justisminister
Fil:Gunnar Knudsens regjering 1 (3528656428).jpg|[[Gunnar Knudsens andre regjering|Knudsens andre regjering]] i [[1913]]:<br />Fra venstre: <br />1. [[Hans V. Keilhau]], forsvarsminister<br />2. Nils Claus Ihlen, utenriksminister<br />3. Lars Abrahamsen, justisminister<br />4. Gunnar Knudsen, statsminister<br />5. [[Anton T. Omholt]], finansminister<br />6. [[Aasulv Bryggesaa]], kirke- og undervisningsminister<br />7. [[Andreas Urbye]], arbeidsminister<br />8. Johan Castberg, sosial- og handelsminister<br />''NB! Bildet er feilaktig merket «regjering 1».''
</gallery>