Redigerer Nikos Kazantzakis (avsnitt)

== Vennskapet med Zorbás ==
I ''Fortell, Zorbas, fortell'' forteller Kazantzakis om vennskapet med Giorgos Zorbás som han i romanen gav [[fornavn]]et Alexis. I boken møtes de to på en havnekneipe i [[Pireus]] og drar sammen til [[Kreta]] for å drive en [[gruve]]. I virkeligheten møttes de to i munkerepublikken [[Athos]] på [[Chalkidiki]] i 1915, da Kazantzakis forhandlet med [[munk]]ene der om tømmer fra skogen deres.<ref> Torkelsen, Arne (2008): ''En flik av Hellas'', forlaget Frifant, Oslo, ISBN 978-82-7889-113-1. s. 91</ref> Zorbás (1869–1942) var blitt [[enkemann]] i 1909, og deltok etterpå i [[den gresk-tyrkiske krigen 1919-1922]]. Krigshandlinger han hadde vært involvert i, fikk ham til å følge i sin fars fotspor og gå i [[kloster]]. Der møtte han den seksten år yngre, nyutdannede juristen Kazantzakis, som sammen med noen partnere hadde sikret seg rettighetene til en [[brunkull]]gruve ved småbyen Stoupa<ref>[http://www.zorbas.de/english/stoupa.php Stoupa]</ref> på [[Peloponnes]]. Den erfarne gruvearbeideren Zorbás sa ja til å drive gruven, og dro til Stoupa med fem av barna sine. Hans eldste datter, Andronikí, passet sine yngre søsken og huset for Kazantzakis.<ref>Torkelsen, Arne (2008): ''En flik av Hellas'', s. 102-103</ref> 

Gruven ble bare drevet noen få måneder i 1917. Kazantzakis' enke Eleni skrev senere om «den berømte brunkullgruven, som slett ikke lå på Kreta, men det sørlige Peloponnes nær en praktfull bukt med fin sand og små [[ferskvann]]soppkommer i sjøen og på stranden», der «[[geit]]ene grov i sanden med [[klov]]ene for å få vannet til å strømme ut.» Da Kazantzakis skrev romanen sin mange år senere tok han nødvendige dikteriske friheter, og den store [[finale]]n der Zorbás' transportsystem av tømmerstokker raser sammen på vei ned til gruven, er nødvendigvis ren diktning. I virkeligheten gikk gruven i all stillhet [[konkurs]], ettersom funnet og brunkullets kvalitet var for skrøpelig. Kazantzakis og de andre [[investor]]ene tapte store beløp og Kazantzakis dro til Sveits, mens Zorbás tok arbeid i en annen gruve. Allerede i 1919 møttes de igjen da [[Eleftherios Venizelos]] utnevnte Kazantzakis til minister med den oppgave å hjelpe 150 000 greske [[flyktning]]er fra [[Kaukasus]], som ikke kunne eller ville bli boende der etter [[bolsjevik]]enes maktovertakelse. Kazantzakis skrev til Zorbás og bad ham bli med til [[Russland]]: «Hvis du ikke kommer, reiser jeg heller ikke. Kommer du, reiser jeg også.» Mye senere skrev han: «Hvis jeg skulle nevne hvilke mennesker som har satt de dypeste sporene i min [[sjel]], måtte det bli [[Homer]], [[Buddha]], [[Nietzsche]], Bergson og Zorbás... Zorbás lærte meg å elske livet og ikke frykte døden... Når jeg tenker på hvilken næring bøker og lærere fôret meg med i så mange år, i et forsøk på å tilfredsstille en hungrende sjel, og på det Zorbás lærte meg i løpet av noen få måneder, finner jeg det vanskelig å overvinne min bitterhet og indignasjon... dansene han danset for meg, santouri'en han spilte for meg... Vi visste begge utmerket godt at gruvedriften bare var et skalkeskjul mot omverdenen.»<ref>Torkelsen, Arne (2008): ''En flik av Hellas'', s. 104-105)</ref>

Zorbás etterlot familien sin hos venner i [[Messenia]], og dro sammen med Kazantzakis rundt i Russland, [[Trakia]] og greske [[Makedonia (Hellas)|Makedonia]] for å overvåke utplasseringen av flyktningene. Han fant også tid til annet, og da Andronikí oppsøkte faren sin i Athen etter hans hjemkomst, var han flau for å møte henne ettersom han hadde med seg hjem sine tre kvinnelige russiske samboere. Datteren kjente sin far for godt til annet enn å more seg. Senere dro Zorbás til [[Serbia]], og på 30-tallet skal han ha gjort det godt i en gruve ved [[Skopje]]; men under [[andre verdenskrig]] ble gruven til hans store forargelse [[Konfiskasjon|konfiskert]] av tyskerne. Han så aldri Kazantzakis igjen, men de to brevvekslet livet ut. På sitt dødsleie dikterte den 73-årige Zorbás et brev til Kazantzakis: «Hvis det skulle komme en prest og ville omvende meg og gi meg [[den siste olje]], så be ham forsvinne – la ham forbanne meg! Jeg har gjort ett og annet i løpet av livet, likevel rakk jeg så lite. Folk som meg burde leve i tusen år. God natt!»<ref>Torkelsen, Arne (2008): ''En flik av Hellas'', s. 107-108)</ref>

Da Kazantzakis lå på sitt eget dødsleie fikk han et brev fra Andreas, eldste sønn til Zorbás, som var [[oberst]] i den greske hæren og følte seg [[sjikane]]rt av forfatteren: «Faren vår var ikke den omflakkende fyllefanten, den gale vagabonden, den [[gambler]]en De har skildret ham som. Herved spør jeg Dem: Hvordan har De tenkt å gjenopprette vår families ære?» I 1997 opplyste greske aviser at man hadde funnet graven til Giorgos Zorbás i [[Republikken Makedonia|Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia]]. Oppdagelsen ble feiret med en konsert av Theodorakis i Skopje.<ref>Torkelsen, Arne (2008): ''En flik av Hellas'', s. 108-109)</ref>

Siden Kazantzakis hadde lagt handlingen til Kreta, ble [[film]]en også innspilt der, på Akrotiri utenfor [[Chania]], og med [[Anthony Quinn]] i rollen som Zorbás.<ref>[http://www.aerenlund.dk/kreta/akrotiri.asp Akrotiri halvøen] {{Wayback|url=http://www.aerenlund.dk/kreta/akrotiri.asp |date=20111112093410 }}, Aerenlund.dk</ref>