Redigerer Nelson Mandela (avsnitt)

== Fengsel ==
[[Fil:Nelson Mandela's prison cell, Robben Island, South Africa.jpg|miniatyr|Fengselscellen på Robben Island der Mandela satt]]
[[Fil:SafrikaIMG 8414.JPG|thumb|[[Robben Island]] er i dag et [[verdensarven|verdensarvsted]] på grunn av sin symbolske betydning i landets historie]]

=== Robben Island ===
Mandela ble holdt fengslet på [[Robben Island]]  i de neste 18 årene av til sammen 27 sammenhengende år i fengsel. På øya måtte de politiske fangene utføre hardt arbeid i et kalkbrudd. Fangeforholdene var svært enkle. Fangene ble adskilt etter rase, svarte fanger fikk færre rasjoner og måtte gå i kortbukser, for å vise at de sto lavere enn inderne og fargede, som fikk lange bukser. Politiske fanger ble holdt adskilt fra ordinære kriminelle og fikk færre privilegier. Mandela har beskrevet at han som en D-gruppert fange (den laveste klassifikasjon) kun fikk tillatelse til ett brev og ett besøk for hver sjette måned. Brev, når de kom, ble ofte forsinket i lange perioder og i tillegg gjort bortimot uleselige av fangesensuren.<ref>Mandela, Nelson (1994): ''Long Walk to Freedom''. Little Brown and Company.</ref>

Mandela og hans kolleger fortsatte frihetskampen innen fengslet som en kamp for bedre rettigheter og forhold, noe de gradvis lyktes med. De ti første årene beskrev han i sin selvbiografi imidlertid som de verste. 

Samtidig fungerte fengselet etter hvert som et skoleringsted for nye politiske fanger som kom til og som kanskje ikke hadde like god kjennskap til frigjøringskampen som de første og eldre fangene. Dette omhandlet at all politisk organisering og skolering i landet fra og med begynnelsen av 1960-årene ble forbudt samtidig som høyere utdanning av svarte nærmest ble umuliggjort fra myndighetene. Det ble tatt initiativ til et forum i fengselet for debatt og undervisning, gitt kallenavnet «University of Robben Island», hvor fangene foreleste innenfor sine egne emner av ekspertise. Mandela diskuterte ulike emner som [[homofili]] og [[politikk]] med sine kamerater, og ved det sistnevnte kom han i heftige diskusjoner med [[Marxisme|marxister]] som Mbeki og [[Harry Gwala]].<ref>Sampson, Anthony ([1999] 2011): ''Mandela: The Authorised Biography''. London: HarperCollins. ISBN 978-0-00-743797-9, s. 236–241, 288–294</ref><ref>Meredith, Martin (2010): ''Mandela: A Biography''. New York: PublicAffairs. ISBN 978-1-58648-832-1, s. 292–295.</ref>

I 1969 døde Mandelas mor, og i 1971 ble hans eldste sønn Tembikile drept i en bilulykke. Ingen av gangene ble Mandelas søknad om permisjon og tillatelse til å være til stede i begravelsene innvilget.<ref>[http://www.nelsonmandela.org/index.php/memory/views/chronology/ «Chronology»] {{Wayback|url=http://www.nelsonmandela.org/index.php/memory/views/chronology/ |date=20071012044247 }}, ''Nelsonmandela.org''</ref>

Den hemmelige agenten Gordon Winter har i sine memoarer fra [[1981]], ''Inside BOSS''<ref>Winter, Gordon: ''Inside BOSS'', Penguin 1981</ref> , fortalt om sin deltagelse i en konspirasjon for å «redde» Mandela fra fengselet i [[1969]]: denne konspirasjonen ble infiltrert av Winter på vegne av Sør-Afrikas hemmelige tjenester som ønsket at Mandela skulle unnslippe, slik at det ble mulig å skyte og drepe ham når han ble fanget igjen. Sammensvergelsen ble avslørt av de britiske hemmelige tjenester.<ref>Lobster Magazine 18</ref>

I 1970-årene ble Mandela tilbudt betinget frihet flere ganger, om han gikk med på å anerkjenne [[Transkei]] (et [[bantustan|«homeland»]]) og bosette seg der, og samtidig forkaste videre frihetskamp og krav i forhold til staten Sør-Afrika. Mandela nektet hver gang.<ref>[http://www.nelsonmandela.org/index.php/memory/views/chronology/#c1970s «Chronology»] {{Wayback|url=http://www.nelsonmandela.org/index.php/memory/views/chronology/ |date=20071012044247 }}, ''Nelsonmandela.org''</ref>

=== Begynnende forhandlinger ===
I mars [[1982]] ble Mandela overført fra Robben Island til [[Pollsmoor Prison]] sammen med andre seniorledere i ANC som [[Walter Sisulu]], [[Andrew Mlangeni]], [[Ahmed Kathrada]] og [[Raymond Mhlaba]]. Det ble spekulert i at dette var for å fjerne den innflytelsen som disse hadde på en ny generasjon unge svarte aktivister som ble arrestert etter [[Soweto-opprøret]] i 1976.  

I ettertid har nasjonalpartiets daværende justis- og fengselsminister [[Kobie Coetzee]] imidlertid uttrykt at hensikten med flyttingen av Mandela fra øya, var like mye omvendt. Målet var, så diskret og forsiktig som mulig, å skape en direkte hemmelig kontakt mellom apartheidregjeringen og Mandela, som ble betraktet som pragmatisk og samarbeidsvillig. Dette ville imidlertid ha vært umulig så lenge han var under innflytelse fra sine yngre og mer militante medfanger, som dessuten var i stadig kontakt med eksil-ANC. 

I [[1985]] tilbød president [[Pieter Willem Botha|P.W. Botha]] Mandela betinget løslatelse om ANC ga opp bevæpnet kamp. Coetzee og andre statsråder hadde advart Botha mot dette og mente at Mandela aldri ville forplikte sin organisasjon til å gi opp bevæpnet kamp i bytte for personlig frihet. Mandela selv avviste forslaget med forakt og ga en uttalelse via sin datter [[Zindzi Mandela|Zindzi]] som sa at:

{{Sitat|Hvilken frihet er jeg tilbudt mens folkets organisasjon forblir forbudt? Kun frie menn kan forhandle. En fange kan ikke inngå kontrakter.<ref>Sparks, Allister (1994): ''Tomorrow is Another Country''. Struik.</ref> | }}

I november samme år møtte Coetzee Mandela på Volks Hospital i [[Cape Town]] hvor Mandela ble behandlet for [[prostata]]. Dette var det første av en rekke møter mellom ham og regjeringen som la grunnlaget for framtidig kontakt og forhandlinger. I 1988 ble Mandela separert fra resten av senior-fangene, og plassert i husarrest i en forholdsvis luksuriøs enebolig ved Victor Verster-fengselet, egentlig bygget for fangevoktere.<ref>[http://www.nelsonmandela.org/index.php/memory/views/chronology/ Nelsonmandela.org: chronology] {{Wayback|url=http://www.nelsonmandela.org/index.php/memory/views/chronology/ |date=20071012044247 }}</ref> Her fikk han tilgang til nyheter og informasjon  utenfra, han fikk en personlig sekretær og kokk, og dessuten muligheter for besøk av venner og familie. Mandela ble kjørt rundt på guidede turer til byer og steder i nærheten av fengselet, for å forberede ham på den forestående løslatelsen. Han fikk snart også møte representanter for fagbevegelsen [[COSATU]] og for [[United Democratic Front]], den lokale offisielle paraplybevegelsen mot apartheidregimet. Det ble, ukjent for myndighetene opprettet hemmelig kontakt mellom ham og ANCs eksilleder Oliver Tambo.<ref>{{Kilde www|url=http://www.sahistory.org.za/people/nelson-rolihlahla-mandela|tittel=Nelson Rolihlahla Mandela|besøksdato=2016-04-06|etternavn=jonas|verk=www.sahistory.org.za}}</ref> Mandela møtte president Botha direkte i 1989 da han ble invitert til presidentens bolig på te.<ref>Sparks, Allister (1994): ''Tomorrow is Another Country''. Struik.</ref> Samtidig nektet Botha å frigi Mandela og legalisere ANC og kommunistpartiet betingelsesløst, og volden og undertrykkelsen ble stadig mer brutal utenfor fengselet. Fra 1985 innførte Botha unntakstilstand over hele landet, samtidig som ANC kom opp med det berømte slagordet "Make South Africa ungovernable".<ref>{{Kilde www|url=http://www.anc.org.za/show.php?id=4470|tittel=Thabo Mbekis radiotale: Make South Africa Ungovernable 1985|besøksdato=06.04.2016|forfattere=Thabo Mbeki|dato=|forlag=|url-status=død|arkivurl=https://web.archive.org/web/20160416092216/http://www.anc.org.za/show.php?id=4470|arkivdato=2016-04-16}}</ref> 

Gjennom hele Mandelas fangeopphold var det i henhold til sørafrikansk lov forbudt både å ta bilde av, sitere eller på andre måter referere til Mandela. Det finnes derfor bare et par kornete bilder av ham tatt på avstand, fra de 27 år han satt i fengsel. Imidlertid figurerte han i stadig flere slagord, artikler, sanger og historier, slik at han etter hvert oppnådde legendarisk status innen den svarte delen av befolkningen, innen antiapartheidorganisasjonene og internasjonalt. I Norge er vel slagordet ''Free Nelson Mandela!'' det mest kjente, det forekom på jakkemerker, på plakater og ble ropt ut under demonstrasjoner. Da Mandela kom ut fra fengsel i 1990 var han dermed verdens mest kjente fange, og en av de mest ansette politiske aktivistene internasjonalt.

I [[1989]] kom nasjonen Sør-Afrika til en korsvei da Botha fikk slag og måtte gå av, og ble erstattet av den fortsatt relativt ukjente [[Frederik Willem de Klerk]]. De Klerk, som var ansett som relativt konservativ, overrasket alle da han åpnet parlamentet i 1990 med å legalisere ANC og alle andre antiapartheidorganisasjoner, og annonserte at Mandela og alle andre politiske fanger ville bli løslatt i februar [[1990]].

=== Løslatelse ===
[[Fil:Frederik de Klerk with Nelson Mandela - World Economic Forum Annual Meeting Davos 1992.jpg|miniatyr|Mandela og Frederik Willem de Klerk i 1992]]
Den [[2. februar]] [[1990]] fjernet president de Klerk forbudet mot ANC og andre antiapartheidorganisasjoner, og meddelte at Mandela  om kort tid ville bli løslatt fra fengselet. Mandela ble løslatt fra [[Drakenstein Correctional Centre|Victor Verster Prison]] i [[Paarl]] den [[11. februar]] 1990. Hendelsen, hvor han og Winnie Mandela gikk ut av fengselet hånd i hånd ble vist på fjernsyn over hele verden, og tusenvis av mennesker var samlet rundt porten. Derfra ble han kjørt inn til Cape Town, hvor igjen mange tusen mennesker ventet på ham utenfor rådhuset i byen. Herfra holdt Mandela sin første offentlige tale på 27 år. Han erklærte sin forpliktelse til fred og forsoning med landets hvite mindretall, men gjorde det klart at ANCs bevæpnede kamp ikke var over:

{{Sitat|At vi ble tvunget til bevæpnet kamp i 1960, og dermed opprettet ANCs militære gren (Umkhonto we Sizwe) var en ren forsvarsreaksjon mot apartheidstatens vold. De faktorer som gjorde væpnet kamp nødvendig den gangen eksisterer imidlertid fortsatt i dag. Vi har intet annet valg enn å fortsette kampen. Vi uttrykker håp om at et klima som bidrar til en forhandlingssituasjon snart kan komme i stand, slik at det ikke lenger vil bli behov for fortsatt væpnet kamp.}}

Han sa også at hans hovedfokus var å bringe fred til det svarte flertallet og gi dem rett til å stemme i både nasjonale og lokale valg.