Redigerer Nazi-Tyskland (avsnitt)

=== Riksdagen brenner ===
{{utdypende|Riksdagsbrannen}}
Natt til 27. februar 1933 sto [[Riksdagsbygningen i Berlin]] i flammer. Politiet fant en [[nederland]]sk [[kommunist]], [[Marinus van der Lubbe]], liggende halvnaken bak den brennende bygningen. Hitler og [[Hermann Göring]] kom raskt til stedet og ble vist van der Lubbe. Göring erklærte straks at kommunistene stod bak brannen og satte i gang en kampanje mot kommunistpartiet [[Kommunistische Partei Deutschlands|KPD]]. KPD ble fra [[1. mars]] forbudt i Tyskland, og ledende kommunister ble arrestert. 

I mars ble tre [[Bulgaria|bulgarske]] kommunister arrestert, hvorav [[Georgi Dimitrov]] var den mest kjente. Bulgarerne og van der Lubbe ble senere i 1933, stilt for retten i [[Leipzig]]. van der Lubbe ble funnet skyldig og henrettet [[10. januar]] [[1934]]. Til alles overraskelse ble bulgarerne frifunnet, etter at Dimitrov hadde sparket advokaten sin og forsvart seg selv. Dimitrov sannsynliggjorde at det var nasjonalsosialistene selv som sto bak brannen, noe som ble svært pinlig for dem da rettssaken ble overført på riksdekkende [[radio]]. Hitler ble rasende på grunn av frifinnelsene, og erklærte at heretter skulle ikke forræderitiltaler lenger prøves i det vanlige rettssystemet, men heller i de såkalte ''[[Volksgerichtshöfe]]'', Folkedomstolene. Disse rettene kunne nasjonalsosialistene kontrollere selv og folkedomstolene ble senere beryktet for det høye antall idømte dødsdommer.

Hitler brukte brannen som argument overfor rikspresident [[Paul von Hindenburg]] til å få Hindenburg til å erklære [[unntakstilstand]]. Hitler fikk Hindenburg med på dette allerede dagen etter brannen, og Hindenburg utstedte et dekret ([[Riksdagsbrannforordningen]]) som opphevet mange av frihetene nedfelt i grunnloven. Ytringsfriheten, organisasjonsfriheten og den frie presse forsvant. Nasjonalsosialistene erklærte så at [[Komintern]] stod bak brannen. Forutsetningene for at Tyskland kunne forvandles fra et demokrati til en politistat nærmest over natten var på plass. Etter [[Valget i Tyskland 1933|valget 5. mars 1933]] kom den såkalte [[Nasjonalsosialistenes fullmaktslov|Bemyndigelsesloven]], som ga rikskansleren diktatoriske fullmakter.

Dette valget var det siste riksdagsvalget i Weimar-republikken. De konservative partiene stilte fellesliste med NSDAP i en stor koalisjon. Hitlers regjering hadde flere konservative ministre, bl.a. pressemagnaten Hugenberg, som var en av dem som hadde bearbeidet folkemeningen til fordel for Hitler fra august 1929. 

De konservative stilte fellesliste med NSDAP og fikk tilsammen 52 % av stemmene. Kommunistene og SPD fikk ca. 30%.

Etter dette ble det holdt en rekke andre valg, blant annet provinsiallanddagsvalg i Preussens 12 provinser 12. mars 1933. Resultatene var stadig vekk ca. 30 % for SPD og KPD, men nå økte høyrefløyen til over 60 %, varierende fra provins til provins. Disse valgene foregikk under press og demonstrasjoner, men å stemme på SPD eller KPD var ikke forbundet med direkte fare. Stemmene ble korrekt telt opp, men de valgte representanter fikk ikke ta sete. Ofte tas ikke disse valgene med i historiske oversikter, fordi resultatene i for stor grad peker i retning av Hitlers massive folkelige støtte.

Det aller siste valg med demokratisk tilsnitt var valgene blant arbeiderne til bedriftsrådene våren 1934. Der fikk NSDAP bare 25 % av stemmene i de første valgene og resten ble raskt avlyst.<ref>For en fullstendig oversikt over alle tyske valg fra 1919 til 1933 til Riksdag og Landdager, se [http://www.gonschior.de/weimar her].</ref>