Redigerer Natur (avsnitt)

=== Utvikling i kristenheten ===
I den greske og romerske oppfatningen av verden var også gudene en del av naturen. Derimot i den [[Kristendom|kristne]] og [[Monoteisme|monoteistiske]] oppfatningen overgår Gud naturen. Det samme gjør mennesket, som er skapt i Guds bilde. I kosmisk forstand ble naturen nedgradert til en verktøy i Guds hånd. Kristendommen var påvirket av den greske filosofen [[Platon]] (rundt 428–348 før Kristus) som satte åndelighet høyere enn den sannselige verden, og disse teologiske konseptene ledet mot en viss forakt for den fysiske verden. Gud var ikke som de gamle gudene noe som kunne bli funnet i naturen. Naturen ble etter denne tenkningen et råmateriale gitt til menneskeheten for at de skulle være fruktbare og bli mange.{{sfn|Ducarme|Couvet|2020|p=3}}

Med kristendommens utvikling i middelalderen ansees naturen og virkeligheten for å være skapt av Gud, og menneskene blir satt til å overskriden den. At Gud og mennesker står over naturen, er en meget orginal ide som aldri tidligere har oppstått innenfor en sivilisasjon. Menneskeheten ble med dette ikke lengre en uadskilelig del av naturen, men fikk sin eksistensberettigelse hinsides naturen og der frelse finnes i Guds rike.<ref name=Duc/>

Først i renesansen fikk begerepet ''natur'' fornyet interesse etter at oldtidens tekster ble studert. Alikevel ble ikke begrepet gjennstand for noen dypere analyse. Naturen ble sett på enten som Guds skaperverk, med sine fysiske krefter som regulerer verden eller en slags abstrakt kraft i motsettning til Gud. I det siste tilfellet ble naturen betraktet som en jordisk utsending av den guddommelige vilje.<ref name=Duc/>

Naturen var fra slutten av antikken billedliggjort i gudinnen [[Isis]], som senere ble til ideen om «moder jord».<ref name=Duc/>