Redigerer Nansens Fram-ekspedisjon (avsnitt)

=== Plan ===
[[Fil:Nansen's Planned Drift map.svg|thumb|right|Nordishavet, som viser en teoretisk løype under en drift fra [[Nysibirøyene]] til [[Atlanterhavet]].]]
I februar 1890 talte Nansen i et møte med [[Norsk Geografisk Selskap|Det norske Geografiske Selskab]] i [[Oslo|Christiania]]. Etter å ha rettet oppmerksomheten mot de mange feilslåtte ekspedisjonene som hadde nærmet seg Nordpolen fra vest, betraktet han betydningen av funnene av vrakdeler fra «Jeannette» sammen med andre funn av drivved og deler fra Sibir eller Alaska som hadde blitt identifisert langs Grønlands kyst. «Sammenfatter man alt dette», sa Nansen, «så må man åpenbart komme til den slutning, ''at det går en strøm etsteds mellom Polen og Frans Josef land fra det sibirske østhav mot den grønlandske kyst''». Det virket som at den opplagte tingen å gjøre var «å søke inn i denne strømmen på den siden av Polen hvor den går nordover, og la strømmen hjelpe seg til å nå inn i de strøk som alle de som tidligere arbeidet ''mot'' strømmen, forgjeves søkte å nå.»<ref name="Nansen15-2" />

Nansens plan krevde et lite, sterkt og manøvrerbart skip, drevet av seil og en motor, og i stand til å frakte drivstoff og [[proviant]] for tolv menn i fem år.<ref name="Nansen30" /> Fartøyet skulle følge «Jeannettes» rute til Nysibirøyene, og i den omtrentlige posisjonen for «Jeannettes» havari, med de rette isforholdene «skal vi pløye vår vei inn blant isen så langt vi kan.»<ref name="Nansen30" /> Skipet skulle så drive med isen mot Nordpolen og til slutt komme til havet mellom Grønland og [[Spitsbergen]]. Skulle skipet synke, en mulighet Nansen anså som lite sannsynlig, ville gruppen slå leir på et isflak og la seg drive mot sikkerhet. Nansen merket seg: «Hvis «Jeannette»-ekspedisjonen hadde hatt tilstrekkelig med forsyninger og hadde blitt på isflaket hvor relikviene ble funnet, ville resultatet utvilsomt ha blitt annerledes enn det var blitt.»<ref name="Nansen32" />

Da Nansens plan ble offentlig kjent, var ''[[The New York Times]]'' entusiastiske og anså det som «overveiende sannsynlig at det er en forholdsvis kort og direkte rute over Nordishavet via Nordpolen, og at naturen i seg selv har skapt en metode for kommunikasjon på tvers av det.»<ref name="The New York Times" /> De mest erfarne polfarerne var imidlertid mer avvisende. Den amerikanske oppdagelsesreisende [[Adolphus Greely]] kalte det en «ulogisk plan for selvdestruksjon»;<ref name="Berton489" /> hans assistent, løytnant David Brainerd, kalte det «en av de mest syke og ufornuftige planene noensinne å legge ut på», og spådde at det ville ende med katastrofe.<ref name="The New York Times 2" /> Sir Allen Young, en veteran fra søket etter [[Franklins fortapte ekspedisjon|Sir John Franklins fortapte ekspedisjon]], trodde ikke at et skip kunne bygges for å tåle det høye trykket fra isen: «Hvis det ikke oppstår noen hevelser i isen må den gå gjennom henne, uansett hvilket materiale hun er laget av.»<ref name="Nansen42" /> 

Sir [[Joseph Dalton Hooker|Joseph Hooker]], som hadde seilt sørover med [[James Clark Ross]] i 1839&ndash;43, var av samme oppfatning, og mente risikoen ikke var verdt å ta.<ref name="Berton492" /><ref name="Nansen47" /> Den like erfarne Sir [[Francis Leopold McClintock|Leopold McClintock]] kalte imidlertid Nansens prosjekt den «mest eventyrlige planen noensinne under Royal Geographical Society». Den svenske [[Filantropi|filantropen]] [[Oscar Dickson]], som hadde finansiert [[Adolf Erik Nordenskiöld|Nordenskiölds]] erobring av [[Nordøstpassasjen]] i 1878&ndash;79, var tilstrekkelig imponert til å tilby seg å dekke Nansens kostnader. Med norsk [[nasjonalisme]] på vei oppover provoserte imidlertid tilbudet fra [[Unionen mellom Sverige og Norge|unionpartneren Sverige]] frem fiendtlighet i norsk presse, og Nansen bestemte seg for å avslå Dicksons forslag og utelukkende satse på norsk bistand.<ref name="Huntford180" />