Redigerer Nøytrum (avsnitt)

==== Historikk ====
Flertall på ''-a'' kommer fra talt norsk, mens flertall på ''-ene'' er nedarva fra dansk. I ''Om en del retskrivnings- og sprogspørsmål'' fra 1898, som utgjorde grunnlaget for rettskrivingsreformen i 1907, var flertall på ''-a'' foreslått i ordet ''barna''.<ref>[http://www.sprakradet.no/upload/9560/115a.jpg Om en del retskrivnings- og sprogspørsmål] (J. Aars, S.W. Hofgaard og M. Moe), s. 115</ref> I 1917 blei det tillatt å bruke ''-a'' i ''barna'' og ''be(i)na'',<ref>[http://www.sprakradet.no/upload/9196/side21b.jpg Den nye rettskrivning (1917)] s. 21</ref> og i 1938 kunne alle intetkjønnsord ha ''-a''. Unntaket var der det fantes danske og norske former ved sida av hverandre. Da fikk det danske ordet bare ''-ene'' og det norske bare ''-a''. Visse ord, som ''barn'', fikk bare ''-a''.<ref>[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010062906036 Ny rettskrivning 1938]</ref> Ved seinere rettskrivingsreformer har det vært ymse unntak for både ''-a'' og ''-ene'', men fra 2005 er begge endingene helt jamstilt.

Endekonsonanten ''-t'' ble stum allerede i [[mellomnorsk]] tid, omtrent 1370–1525, men lever videre i skriftspråket av historiske grunner og for å unngå [[homograf]]er. Bestemt form intetkjønn entall har [[tonelag]] 1, for eksempel ''landet'', mens tilsvarende verb har tonelag 2, ''lande''. Artikkelen og pronomenet ''det'' har også en stum ''-t''. Dialektene i sørlige [[Østfold]] har bevart ''-t'' i disse ordene, som i [[götamål]] sør for grensen.<ref>{{Kilde bok
| forfatter=A. Leitre, E. Lundeby og I. Torvik
| utgivelsesår=1981
| tittel=Språket vårt før og nå: språkhistorie, norrønt, dialekter, nyislandsk
| side=77
| forlag=Gyldendal
| url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012092406052
| isbn=82-05-12686-0}}</ref>