Redigerer Muntlig litteratur (avsnitt)

== Et unntak i nord ==
De norrøne [[skaldekvad]]ene ble også framført, husket og videreført av en [[skald]], eller en rekke skalder, men øyensynlig ble kvadene i liten grad endret. Et trekk ved [[norrøn litteratur]] er at krigeren også er en forteller, en som tar vare på den kollektive hukommelse, og i motsetning til mange kulturer hvor fortellingen ikke bare er [[kollektiv]], men også [[anonym]] og ansiktsløs, skjelnet de gamle nordmenn sylskarpt mellom skalden og den som bringer kvadet videre.

"Man kjenner, ja man overdriver forfatterstoltheten og legger stor vekt på originalitet, " skriver [[Arnold Hauser]] om de gamle nordmenn i boken ''Kunsten og litteraturens sosialhistorie'' (München, 1953). «Her bevares forfatternes navn sammen med selve verkene: et fenomen som ikke forekommer noe annet sted, før de geistlige forfatterne dukker opp, og som i Norden kanskje er forbundet med den prestisje som dikteren har som kriger.»

En stor skald som [[Øyvind Skaldespiller|Øyvind Finnsson]], som bevisst lånte en strofe fra «[[Håvamål]]» i sitt «Håkonarmål» fikk høre det i kallenavnet ‘Skaldespiller’, skjønt det neppe var ment så nedsettende slik ettertiden synes å tro, men vitner om en ekstrem forfatterbevissthet.