Redigerer Motreformasjon og religionskrig (1556–1648) (avsnitt)

=== Økonomi ===
[[Fil:Piazzetta Riva degli Schiavoni, Canaletto, WAF137, Alte Pinakothek Munich.jpg|miniatyr|[[Republikken Venezia]] var muligens den mektigste staten i Europa i [[senmiddelalderen]] og i [[Tidlig moderne tid]] fram til 1600-tallet. {{Byline|[[Canaletto]] |type=Malt av}} ]]
Da Romerriket falt, forsvant også i stor grad myntøkonomien. Sølv hadde lenge vært en mangelvare, og på 500-tallet var mangelen prekær. Selv om man hadde en idé om mynter og myntsystemer, manglet den virkelige omsetningen. Sølv tok seg opp mot slutten av 900-tallet, og på 1100-tallet ble sølvmynter som grossi/gros/groschen/groat langt vanligere. Så vanlig ble det at man opplevde en mindre inflasjon i sølvmynter. Imidlertid var fraværet av gull prekært. Det franske ordet for penger, ''argent'' er det samme som for sølv. Gullmynter ble introdusert først i [[Den florentinske republikk|Firenze]] og i [[Adelsrepublikken Genova|Genova]] på 1260-tallet, der respektive floriner og genoviner-mynter ble spredt langt utover bygrensene. I Venezia ble en ny gullmynt introdusert i 1284, en dukat. Denne skulle være «av den største mulige finhet, som florinen, bare bedre». Dukaten og florinen konkurrerte om å være den dominerende gullmynten de neste hundre årene. Gullmyntene ble kopiert med vekslende hell både i England og Frankrike, men det var de italienske myntene som forble standarden. Fordelen med gullmynter var at det krevdes mye mindre materiale for å gjennomføre store transaksjoner. Gull var mellom 14 og 15 ganger mer verdifullt enn sølv på denne tiden, og internasjonal handel ble mulig i større grad takket være disse myntene.<ref>Side 172, John Julius Norwich: ''A History of Venice''. Penguin Books, London, 2012</ref><ref>Side 21-40, Gaspar Feliu: [https://brill.com/view/book/edcoll/9789004383098/BP000003.xml ''Money and Coinage in the Middle Ages''] - Brill.com, 21 Mar 2019 (online bok)</ref><ref>Side 4-8, Meir Kohn: ''Medieval and Early Modern Coinage and its Problems'', Dartmouth College, Hanover, New Hampshire, USA, 1999.</ref>

Grunnen til at Genova, Venezia og Firenze hadde disse fordelene, var en kombinasjon av flere årsaker. Dobbelt bokføring og bruk av desimaltall gjorde handelen mer effektiv.<ref>Side 32, Niall Ferguson: ''The Ascent of Money - A financial history of the world'', London, 2009</ref> Direkte kontakt med muslimske handelsmenn som tilbød silke, krydder og andre eksotiske varer, gjorde at de hadde varer som det var stor etterspørsel etter.<ref>Side 29-30, R.R. Palmer, Joel Colton: ''A History of the Modern World, McGraw-Hill'' (8. utgave), New York, c1995n</ref> I tillegg ble overskudd investert tilbake i familiebedriften, noe som skapte forutsigbarhet og sikkerhet i bedriften og mulighet for mer ambisiøse prosjekter.<ref name="Side 285, Greer, Lewis">Side 285, Greer, Lewis</ref> I Firenze ble også et primitivt, så stadig mer sofistikert, banksystem opprettet.<ref>Side 42-43, Ferguson</ref> Flere banker var imidlertid langt mer seriøse, og det var ikke uvanlig på 1300-tallet at italienske banker og kjøpmenn hadde filialer i andre byer. På den måten kunne de låne ut til spanske, flamske og britiske innbyggere.<ref>Side 104, «Byane» fra ''Aschehougs Verdenshistorie bind 6: Europa i krise, Oslo, 1984</ref>

Selv om mynter og handel var sterkt voksende, var jordbruk den klart største næringen. I perioden fra midten av 1300-tallet, altså rett etter [[Svartedauden]] hadde folltallet gått opp til seks, det vil si at en typisk jordbruker fikk tilbake seks ganger det han sådde. Dette førte til økte inntekter både for adelen og for bøndene. I tillegg hadde mer moderne oppfinnelser gjort jobben mye mindre krevende. Jordbrukere hadde dermed mer overskudd både på tid og varer. Overskuddet kunne selges på markeder slik at bøndene kunne kjøpe varer i stedet for å lage dem selv. Dette skapte en etterspørsel etter nettopp disse varene, noe som var gode nyheter for håndverkere. Ettersom det var mange sølvmynter og mye overskuddsmat, utliknet langt på vei de to overskuddsfenomenene hverandre. Hadde man varer og ville ha penger, var det alltid noen som var i den motsatte situasjonen. Da mange adelige og kongelige forlangte at skatt skulle betales i mynter, og ikke naturalia, måtte selv de som ikke hadde behov for det, gå på markedet. Dette førte igjen til at mynter ble brukt også i hele befolkningen, ikke bare blant handelsmenn og folk i store byer.<ref>Side 43-44, Fuglestad</ref> 

Penger fikk også betydning på en annen måte. Mange jordbrukere fikk råd til å kjøpe egne landområder i stedet for å jobbe på områdene til en adelig. Dermed økte antall frie bønder. Adelige, som hadde vært avhengig av bøndenes tvangsarbeid for å få egen jord til å gå rundt, brukte i stedet lønnede løsarbeidere. Disse jobbet mer effektivt for å sikre seg å bli brukt igjen, så alle parter vant på endringen. Samtidig medførte det at flere områder, spesielt i vest, ble føydalismen kraftig redusert.<ref>Side 182, William Chester Jordan: ''Europe in the High Middle Ages'', Penguin, London, 2002.</ref> 

På fjortenhundretallet var altså økonomien slik at handel ble stadig sterkere, føydalisme stadig svakere, penger stadig vanligere og elementær regneskunnskap stadig viktigere. Bankvirksomheten spredte seg til resten av Europa, og i Frankrike og Det tysk-romerske rike ble det spesielt populært. Bankieren [[Jakob Fugger]] ble en av Europas rikeste og mektigste menn, med både keisere og paver som skyldnere.<ref>Side 287-88, Greer, Lewis</ref>