Redigerer Motorvogn (tog) (avsnitt)

=== Også elektriske motorvogner - typene 2, 4 og 5 ===
[[Fil:NSB type 62 at Skillebekk 2.jpg|mini|Type 2-sett på Filipstad i 1931]]
[[Fil:NSB type 65 at Oslo Ø.jpeg|mini|Type 5-sett på Oslo Ø i 1939. Foto: Wilse]]
Lokaltrafikken rundt Oslo ble på 1920-tallet utført med lokomotiv og vogner fordi trafikken var stor nok til det. På [[Drammenbanen]] og [[Hovedbanen]] gikk lokaltogene med elektrisk drift, trukket av lokomotiver av henholdsvis type [[El 1]] og [[El 5]]. Også her tenkte man på muligheten av motorvogner, men da av en helt annen type enn de lette bensinmotorvognene som gikk på de trafikksvake strekningene. En motorvogn rundt Oslo måtte kunne trekke flere vogner, og den måtte kunne styres fra en annen vogn uten å behøve å bruke tid på å skifte om på rekkefølgen av vognene. Dermed oppstod den første elektriske motorvogntypen, Co-m type 2 (senere Cmeo type 2, type 102, og fra 1956 [[Type 62 (motorvogn)|Bmeo type 62]]), som var på størrelse med en helt vanlig personvogn med boggier med teakkledning utvendig. Fire stykker ble levert i 1931/32 til lokaltrafikken mellom Oslo og Sandvika. Man tok åtte av vognene som allerede ble brukt i lokaltogene og bygde dem om til såkalte «ledningsvogner», og fire av disse igjen ble utstyrt med førerrom i den ene enden. Ledningen det var snakk om, var styreledninger som gikk fra styrevognene i den ene enden av motorvogntoget til motorvognene i den andre enden. Et motorvognsett for elektrisk drift kom derfor til å bestå av en motorvogn, en mellomvogn og en styrevogn. Disse gikk som en fast 3-vognsenhet, og lokføreren skiftet kjøreretning på hele togsettet ved bare å skifte førerrom. En slik 3-vognsenhet ble lenge standarden for elektriske motorvognsett ved NSB.

Noen få år senere ble [[Østfoldbanen]] nærmest Oslo elektrifisert, og til denne lokaltrafikken og til Hovedbanen konstruerte man en litt modernisert versjon av type 2, nemlig type 5 som fikk platekledning i stedet (bygget 1936-39). Som ved Drammenbanens lokaltog, tok man eldre lokaltogsvogner og gjorde dem om til mellomvogner og styrevogner. Disse var teakkledne og av en noe mer oppreist fasong enn de nye type 5-motorvognene (senere Cmeo 105, og fra 1956 [[Type 65 (motorvognsett)|Bmeo type 65]]), slik at motorvognene for disse nyere vognene dels kom til å skille seg mer fra resten av motorvognsettet enn for den første type 2. Dette preget ble forsterket da en neste serie b av type 5 ble bygget fra 1941, for disse ble utstyrt mer avrundet og strømlinjeformet. En serie c på 22 vogner ble bygget mellom 1949 og 1952. Denne serien skilte seg utseendemessig en del fra serie a og b, med blant annet med faste vinduer utført med treramme og med lufteklaffer øverst. Serie a og b hadde store vinduer der noen kunne skyves et stykke ned.

I mellomtiden (1935) var [[Hardangerbana]] blitt åpnet, og som elektrisk bane fra starten. Denne ble utstyrt med egne elektriske motorvogner (ferdige i 1934) særskilt egnet for de sterke stigningene på opp til 35 ‰ som denne sidebanen ble bygget med. Dette var også en to-retnings boggivogntype med platekledning, og de tre vognene fikk betegnelsen type 4, så 104 og fra 1956 [[Type 64 (motorvogn)|Bmeo type 64]]. Disse vognene ble i hovedsak benyttet på Hardangerbana hele sitt driftsliv fram til persontrafikken ble nedlagt i 1985, men en av vognene kunne tidvis også være i bruk på den enda brattere [[Flåmsbana]].