Redigerer Mossekonvensjonen (avsnitt)

==Napoleonskrigene og fredsforhandlingene==
I 1814 befant [[Danmark-Norge]] seg på den tapende siden i [[Napoleonskrigene]] som Frankrikes allierte. Ved [[Kielfreden]] i januar ble Danmark-Norges konge [[Frederik VI]] tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige, representert ved kronprins [[Karl Johan Bernadotte]], leder for den allierte nordhæren mot [[Napoléon Bonaparte|Napoleon]]. Straks Kieltraktatens innhold ble kjent i Norge 25. januar, gikk landets embetsmenn og økonomiske elite under ledelse av stattholderen, prins Christian Frederik, i gang med å organisere en stat. Prinsen innkalte et [[Notabelmøtet|notabelmøte]] på Eidsvoll 16. februar. Der ble han overtalt til ikke å følge sin plan om å erklære seg som norsk konge i kraft av arveretten, fordi suvereniteten etter rådgivernes mening var falt tilbake til folket gjennom kongens tronfrasigelse. I stedet ble han rådet til  å sammenkalle en grunnlovgivende forsamling og la den avgjøre styreformen og eventuelt velge ham til [[konstitusjonelt monarki|konstitusjonell konge]]. Prinsen erklærte seg 19. februar som [[regent]] og ga instrukser til amtmenn og biskoper om valg av representanter til [[Eidsvollsforsamlingen]] i april, med påfølgende vedtak av en [[Norges Grunnlov|norsk grunnlov]]. Forsamlingen vedtok Grunnloven [[17. mai]] og valgte samme dag Christian Frederik som norsk konge. Han fikk to måneders arbeidsro til å organisere statsadministrasjonen mens Karl Johan og hans svenske hær foreløpig var bundet til å delta i sluttkampene mot Napoleon. Den norske hær ble imidlertid mobilisert i påvente av svensk invasjon. 

Sverige, med støtte fra de europeiske stormakter, godtok ikke Norges selvstendighet, og svenske styrker angrep den 26. juli 1814 Norge med 40&nbsp;000 soldater under ledelse av Karl Johan. Etter en kort krig med svensk fremgang i [[Østfold]] ble fredsforhandlinger innledet i [[Spydeberg]] 8.-9. august. Karl Johan tilbød her at Norge skulle få beholde sin Grunnlov etter at den var tilpasset en personalunion med Sverige. Som betingelse måtte Christian Frederik abdisere og overlate statsstyret til regjeringen (statsrådet).<ref>Monica Mørch, «Eidsvoll og Norge 1814 - adskillelsen fra Danmark», i: ''1814 - Spillet om Danmark og Norge'', Norsk Folkemuseum og Den Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, 2014, side 90.</ref>

Forhandlingene fortsatte i [[Moss]] den 10. august, og 14. august ble partene enige om en endelig avtale om våpenstillstand til 14 dager etter at Stortinget var trådt sammen. Sverige krevde en så rask stortingsforhandling for å sette press på nordmennene. I tillegg til å endre Grunnloven skulle Stortinget også møtes for å forhandle med svenskene og velge Carl XIII til norsk konge.<ref>Monica Mørch, «Eidsvoll og Norge 1814 - adskillelsen fra Danmark», i: ''1814 - Spillet om Danmark og Norge'', Norsk Folkemuseum og Den Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, 2014, side 90.</ref> Fra svensk side ble forhandlingene i Moss ledet av generalene [[Magnus Björnstjerna]] og [[Anders Fredrik Skjöldebrand]], mens de norske forhandlerne var [[Jonas Collett]] og [[Niels Aall]]. Initiativet til fredsforhandlinger ble tatt av den norske konge Christian Frederik, men svenskene anerkjente ham ikke som konge og førte derfor forhandlingene formelt med statsrådet.

Christian Frederik godtok å avstå fra den norske tronen og returnere til Danmark, mot at Sverige aksepterte den norske konstitusjonen og en personalunion. Mossekonvensjonen besto av fire dokumenter, alle skrevet på fransk, med følgende hovedpunkter:

*Avtalene ble inngått mellom den svenske kronprinsen, på vegne av den svenske kongen, og den norske regjering.
*Stortinget skulle samles innen slutten av september eller i begynnelsen av oktober for å ratifisere konvensjonen.
*Stortinget skulle så snart det var trådt sammen velge Karl XIII som norsk konge.
*Den svenske kongen aksepterte den norske Grunnloven, men den skulle endres for å tilpasses personalunionen. 
*Alle endringer skulle godtas av Stortinget.
*Christian Frederik skulle frasi seg alle krav til den norske tronen og forlate Norge. Denne siste delen av avtalen var hemmelig.

Opinionen i Norge var sjokkert over det man anså som ettergivenhet. Da den svenske general og forhandlingsleder Magnus Björnstjerna ankom [[Oslo|Christiania]], fikk han en så fiendtlig mottakelse at han returnerte til Moss. Derimot ble Stortinget sammenkalt 7. oktober og arbeidet fram revisjonene i det som fikk navnet [[Novembergrunnloven]].