Redigerer Mona Lisa (avsnitt)

== Estetikk ==
[[Fil:Mona Lisa detail background right.jpg|thumb|Detalj av bakgrunnen på høyre side.]]
Da Vinci benyttet en [[pyramide]]form som kvinnen er plassert enkelt og rolig innenfor dennes rom i maleriet. Hennes hender former fronthjørnet av pyramiden. Hennes bryst, nakke og ansikt skinner i det samme lyset som modellerer hennes hender. Lyset gir et mangfold til overflaten av underliggende geometri av sfærer og sirkler. Da Vinci viser til et tilsynelatende enkelt skjema for sittende, kvinnelige figurer: bildet av den sittende [[Madonna]] som var utbredt på denne tiden. Han modifiserer effektivt dette skjemaet for å skape det visuelle inntrykket av distanse mellom modellen og tilskueren. Armlenet på stolen fungerer som et element som skiller Mona Lisa fra tilskueren.

Kvinnen sitter markert rett med armene foldet, noe som også er et tegn på hennes reserverte holdning. Kun hennes blikk er festet på tilskueren og synes å ønske den som er foran henne til en stille kommunikasjon. Ettersom det skinnende ansiktet er praktisk talt innrammet med ulike mørkere elementer, som hår, slør og skygger, blir tilskuerens tiltrekning til det gitt et større omfang. Kvinnen synes levende ved et uvanlig malerisk grep, som da Vinci oppnådde ved sin nye metode ved ikke å tegne omriss: «Når maleren ikke trekker konturene helt skarpt opp, når lys og skygge glir over i hverandre, vil inntrykket av tørrhet og stivhet forsvinne,» skrev den engelske kunsthistorikeren [[Ernst Gombrich]]. «Alle som har forsøkt å tegne et ansikt, vet at uttrykket stort sett konsentrer seg om to steder: munnvikene og øyenkrokene.»<ref>Gombrich, E.H. (2003): ''Verdenskunsten'', 4. utg. (basert på 16. engelske utgave), Aschehoug Oslo. ISBN 82-03-22836-4. ss. 301-302</ref> Da Vincis teknikk var å gjøre disse partiene av ansiktet uskarpe, og således overlate en del av oppfatningen til betrakteren. At disse partiene ligger i bløt skygge, er «grunnen til at vi aldri vet hvilken sinnsstemning Mona Lisa er i. Det er som om ansiktsuttrykket unnslipper oss.»<ref name="Gombrich303"> Gombrich, E.H. (2003): ''Verdenskunsten'', s. 303</ref> Denne maleteknikken kalles ''[[sfumato]]'' og kan oversettes med noe sånt som «tåkete» eller «disig». Ordet er avledet fra det [[italiensk]]e ''fumo'', som betyr «røyk». Leonardo da Vinci beskrev selv ''sfumato'' som «uten linjer eller kanter, på samme måte som røyk, eller bortenfor området for fokus.»<ref>Earls, Irene (1987): ''Renaissance Art: A Topical Dictionary''. Greenwood Press. ISBN 0313246580. ss. 263.</ref> Det er ingen antydning om en nær eller intim [[dialog]] mellom kvinnen og betrakteren, slik som i tilfellet med [[Baldassare Castiglione|''Portrettet av Baldassare Castiglione'']] (også i Louvre), malt av [[Rafael]] rundt ti år senere, og uten tvil påvirket av ''Mona Lisa''.

[[Fil:Mona Lisa detail hands.jpg|thumb|left|Detalj av Mona Lisas hender, hennes høyre hånd hviler på hennes venstre. Leonardo valgte denne håndbevegelsen framfor en giftering, for således å kunne avbilde henne som en dydig kvinne og trofast hustru.
<ref name="Z12"> Farago (1999), s. 372</ref>]]
Maleriet av Mona Lisa var blant de første portretter som avbildet modellen sittende foran et [[fiktiv]]t landskap, og da Vinci er blant de først malerne som benyttet seg av luftperspektiv.<ref>[http://www.bbc.co.uk/science/leonardo/gallery/monalisa.shtml «The Mona Lisa (La Gioconda)»]. BBC. 25. oktober 2009</ref> Den gåtefulle kvinnen er portrettert sittende i noe som synes å være en åpen ''[[loggia]]'', en overbygget gang med mørke søyler som står på begge sider. Bak henne er det et utstrakt landskap som skråner mot isdekkede fjelltopper. Svingende stier og en fjern bro gir kun en liten antydning om menneskelig tilstedeværelse. Gombrich har i sin [[analyse]] av bildet gitt bakgrunnen samme betydning som effekten av ''sfumato'' i modellens ansikt. Kun en stor mester kunne ta samme risikoen som Leonardo ved å gjøre de to halvpartene av bakgrunnen på hver side av kvinnen ulike. [[Horisont]]en ser ut til å ligge adskillig lavere til venstre enn til høyre. «Når vi ser på venstre del av bildet, vil derfor figuren på en måte virke høyere og mer oppreist enn når vi ser på høyre del. Ansiktet synes også å forandre seg når vi flytter blikket. For heller ikke her er begge halvdeler nøyaktig like.»<ref name="Gombrich303"/> 

[[Fil:Mona-Lisa-geometryoftheclothes.jpg|thumb|Analyse av Mona Lisa. I tillegg til de nevnte pyramideformene kan man også danne seg en spissere pyramide av modellens totale former.]]
Det drømmeaktige fantasilandskapet påvirker den [[psykologi]]ske oppfatningen av kvinnen sentralt i bildet. De sensuelle kurvene i kvinnens hår og klær gjenspeiles i de bølgende dalene og elvene i landskapet. De uklare omrissene, den grasiøse figuren, den dramatiske kontrasten mellom lys og mørke, og den totale følelsen av ro er karakteristisk for da Vincis stil. Den ekspressive syntese som Leonardo da Vinci oppnådde mellom kvinnen og landskapet gjør det diskutabelt om ''Mona Lisa'' var ment som et tradisjonelt portrett, ettersom det representerer et ideal framfor en virkelig kvinne. Følelsen av harmoni som er oppnådd i maleriet, særlig i modellens svake, utydelige smil, reflekterer ideen om en forbindelse mellom menneskelighet og natur.

Mona Lisa har ingen klart synlige øyenbryn eller øyenvipper. En del forskere har hevdet at det var vanlig for fornemme kvinner for denne tiden å fjerne disse hårene som ble betraktet som skjemmende.<ref>Turudich (2003), s. 198</ref><ref>McMullen, Roy (1976): ''Mona Lisa: The Picture and the Myth''. Macmillan Publishers. ISBN 0333191692.</ref> I 2007 annonserte den franske ingeniøren Pascal Cotte at hans [[Skanner|skanning]] av maleriet med ultrahøy oppløsning hadde avslørt at Mona Lisa opprinnelig ble malt med øyenvipper og langt mer synlige øyenbryn, men at disse gradvis forsvant over tid, kanskje som et resultat av for grundig rensning.<ref>Holt, Richard (22. oktober 2007): [http://www.telegraph.co.uk/culture/art/3668700/Solved-Why-Mona-Lisa-doesnt-have-eyebrows.html «Solved: Why Mona Lisa doesn't have eyebrows»]. London: Telegraph</ref> For moderne øyne har de bortimot usynlige øyenbrynene bidratt til bildets semiabstrakte kvalitet.