Redigerer Modernisme (avsnitt)

==Modernismens begynnelse (1890 - 1910)==
William Everdell har argumentert for at modernismen begynte med at [[Richard Dedekind]] delte den [[reelle tall]]injen i [[1872]] og [[Ludwig Boltzmann|Bolttzmanns]] statistiske [[termodynamikk]] i [[1874]]. [[Clement Greenberg]] har skrevet: «Det som trygt kan kalles modernisme oppsto i midten av forrige århundre – og ganske lokalt, i [[Frankrike]], med [[Baudelaire]] i litteraturen og [[Édouard Manet|Manet]] i malerkunsten, og kanskje med [[Flaubert]] også, i prosaen. (Det var en stund senere og ikke så lokalt at modernismen viste seg i musikken og litteraturen.)<ref>''[http://www.sharecom.ca/greenberg/postmodernism.html Clement Breenberg: Modern and Postmodern] {{Wayback|url=http://www.sharecom.ca/greenberg/postmodernism.html |date=20201127012956 }}'' Syvende avsnitt. Adresse besøkt 15. april 2008</ref>
Modernismen ble først omtalt som ''[[avant-garde]]'', et begrep som siden det har blitt brukt om bevegelser som bevisst søker å bryte med en side ved tradisjonene og ''[[status quo]]''.»

På [[1890-tallet]] begynte man å tenke i retning av at det var nødvendig å sette tilside tidligere normer fullstendig, i stedet for bare å revurdere den gamle kunnskapen i lys av den nye teknologien. Den gryende bevegelsen i kunsten svarte til fremskritt som [[Relativitetsteorien]] i [[fysikk]]en, den stadig mer utstrakte bruken av [[forbrenningsmotor]]en og [[industrialisering]]en, og [[samfunnsvitenskap]]enes stadig større rolle i politikken. Det ble hevdet at dersom det ble stilt spørsmål ved selve virkelighetens natur, og begrensningene som hadde blitt lagt på menneskelig aktivitet forsvant, da måtte kunsten også forandre seg radikalt. Derfor så man i de første femten år av [[1900-tallet]] en rekke forfattere, tenkere og kunstnere som brøt med tradisjonelle måter å organisere litteratur, malerkunst og musikk.

[[Sigmund Freud]] presenterte et syn på personligheten som innebar en [[underbevissthet]] full av grunnleggende, ubeherskede [[drift]]er behersket av selvpåførte begrensninger. Dette synet kombinerte [[C.G. Jung]] med tanken om en [[kollektiv underbevissthet]] med forestillinger som bevisstheten enten omfavnet eller kjempet mot. Jungs syn antydet at folks trang til å bryte sosiale normer ikke var et utspring av barnslighet eller ignoranse, men heller sentrale for menneskedyret (ideen om mennesket som et dyr var allerede introdusert av [[Charles Darwin|Darwin]]).

[[Friedrich Nietzsche]] sto for en filosofi der ulike krefter, særlig ''vilje til makt'', var viktigere enn fakta eller ting. Ikke ulikt hevdet [[Henri Bergson]] at 'livskraften' var viktigere enn statiske [[virkelighet]]soppfatninger. Det som forente alle disse tenkerne var en [[romantikken|romantisk]] mistro til den [[Viktoriansk tid|viktorianske]] [[positivisme]]n og sikkerheten. I stedet sto de for, eller i Freuds tilfelle forsøkte å forklare, irrasjonelle tankeprosesser gjennom fornuft og helhetstenkning ([[holisme]]). Dette hang sammen med en holistisk trend som hadde vart i nærmere hundre år og førte med seg en økt interesse i det okkulte og i 'livskraften'.

Fra denne opphopningen av idealer fra [[romantikken]] og fra forsøk på å finne et måte å forklare det ukjente kom den første bølgen av verker som, selv om forfatterne betraktet dem som forlengelser av eksisterende bevegelser i kunsten, brøt med det underforståtte forståelsen av at kunstnerne tolket og representerte borgerlig kultur og borgerlige ideer. Blant disse modernistiske landemerkene finnes [[Arnold Schönberg]]s [[atonal musikk|atonale]] avslutning på sin 2. strykekvartett fra [[1908]], maleren [[Vasilij Kandinskij]]s [[ekspresjonisme]] fra [[1903]] av, som kulminerte i grunnleggelsen av gruppen [[Blaue Reiter|Der blaue Reiter]] («den blå rytter») i [[München]] i [[1911]], og [[kubismen]]s fremvekst fra arbeidene til [[Picasso]] og [[Georges Braque]] i [[1908]].

Teoriene til [[Sigmund Freud]] og [[Ernst Mach]] øvde stor innflytelse på denne bølgen. De hevdet fra [[1880-tallet]] av at [[hjerne]]n hadde en grunnleggende, fundamental struktur, og at subjektive erfaringer oppsto fra samspill mellom ulike deler av hjernen. Hele den subjektive virkelighet var ifølge Freuds ideer basert på spillet mellom grunnleggende [[drifter]] og [[instinkter]], som formet synet på omverdenen. Ernst Mach utviklet en velkjent [[vitenskapsfilosofi]], ofte kalt «[[logisk positivisme]]». Denne var et brudd med tidligere tanker om at en ytre og absolutt virkelighet kunne tegnes inn slik den var i et menneskesinn; i [[John Locke]]s tankegang begynner hjernen som ''[[tabula rasa]]''. Mach hevdet at kunnskapen om virkeligheten også inneholdt en del som ikke skrev seg fra observasjonene av virkeligheten.

Denne modernistiske bølgen brøt med fortiden i det første tiåret av [[1900-tallet]], og prøvde å redefinere ulike kunstformer radikalt. Blant de ledende skikkelsene i den [[litterær modernisme|litterære delen]] av bevegelsen(e) fant man:
{{kolonner}}
* [[Rafael Alberti]]
* [[Gabriele D'Annunzio]]
* [[Guillaume Apollinaire]]
* [[Louis Aragon]]
* [[Djuna Barnes]]
* [[Basil Bunting]]
* [[Mário de Sá-Carneiro]]
* [[Konstantinos P. Kavafis]]
* [[Jean Cocteau]]
* [[Joseph Conrad]]
* [[T.S. Eliot]]
* [[Paul Éluard]]
* [[William Faulkner]]
* [[H.D.]]
* [[Hugo von Hofmannsthal]]
* [[Max Jacob]]
* [[James Joyce]]
* [[Franz Kafka]]
* [[D.H. Lawrence]]
* [[Wyndham Lewis]]
* [[Federico García Lorca]]
* [[Marianne Moore]]
* [[Robert Musil]]
* [[Almada Negreiros]]
* [[Fernando Pessoa]]
* [[Ezra Pound]]
* [[Marcel Proust]]
* [[Pierre Reverdy]]
* [[Gertrude Stein]]
* [[Wallace Stevens]]
* [[Tristan Tzara]]
* [[Paul Valéry]]
* [[Robert Walser]]
* [[William Carlos Williams]]
* [[Virginia Woolf]]
* [[William Butler Yeats]]

Komponister som [[Arnold Schönberg]], [[Igor Stravinskij|Stravinskij]] og [[George Antheil]] sto for modernisme i [[musikk]]en. Malerne [[Gustav Klimt]], [[Picasso]], [[Matisse]], [[Piet Mondrian|Mondrian]] og bevegelsene [[Les Fauves]], [[kubisme]]n og [[Surrealisme|Surrealistene]] representerte ulike retninger av modernismen i malerkunsten. [[Arkitektur|Arkitekter]] og [[design]]ere som [[Le Corbusier]], [[Walter Gropius]] og [[Ludwig Mies van der Rohe]] brakte modernistiske tanker inn i det urbane hverdagslivet. Modernistiske ideer påvirket området utover det kunstneriske; for eksempel lot [[John Maynard Keynes]] seg påvirke av Woolf og andre medlemmer av [[Bloomsburygruppen]].

Kunsten fikk et større avhengighetsforhold til [[marked]]et, og kunstvarene konkurrerte om kjøpernes gunst. Det dukket opp et nytt slagord: "kunst for kunstens skyld", det vil si kunst som ikke trengte en religiøs, politisk eller sosial rettferdiggjøring, men som skulle vurderes på egne premisser som et estetisk verk. I et maleri var det for eksempel ikke det fortellende innholdet som var det viktige, men det formal-estetiske, blant annet spenningen mellom flate og form, fargenes samspill, markeringen av [[abstrakt]]e kvaliteter og helheten i komposisjonen.