Redigerer Ming-dynastiet (avsnitt)

== De første keiserne legger grunnlaget for Ming-Kina ==
=== Hongwu-keiserens tid (1368–1398) ===
Det nye dynastiets første hersker hadde begynt livet som novise i et [[buddhisme|buddhistisk]] kloster, ditsendt av sine fattige foreldre. Han regjerte Kina fra 1368 til 1398, og blir husket både for sin storslagne statsbygging, sine reformer – og for sine despotiske metoder – under to utrenskninger i administrasjonen lot han drepe omkring 10&nbsp;000 lærde og deres familier. Han var den som fikk Kina på fote igjen etter Yuan-styrets sammenbrudd. 
[[Fil:Zhu Yuanzhang.png|thumb|250px|Zhu Yuanzhang, [[Hongwu-keiseren]], mot slutten av sin regjeringstid (1368–1398)]]
Historikere anser Hongwu som en av Kinas største keisere. I hans regjeringstid var det den økonomiske gjenoppbygging som stod i fokus. Dette skjedde særlig innen jordbruket, for Hongwu delte den [[konfucianisme|konfucianske]] motvilje mot handelsvirksomhet. Denne første Ming-keiseren la også grunnlaget for et svært stabilt statsapparat som forble i det vesentlige bevart med bare marginale justeringer frem til 1911.

Fra første stund av gikk han inn for landreform til gunst for småbøndene. Dette skjedde ikke bare ved konfiskasjoner og redistribusjon av land, men i høy grad også ved [[landnåm]]. En viktig motivasjon var hans omsorg for de fattigste i det kinesiske samfunn; de skulle settes i stand til å livnære seg selv og sine familier. For eksempel ble det i 1370 gitt en forordning om at det skulle gis jordbruksland i [[Hunan]] og [[Anhui]] til enhver landløs bondesønn ved myndighetsalder. Denne forordningen var slik utformet at ikke grådige spekulanter skulle kunne sikre seg landet i annen hånd; det var forordnet slik at eiendommene ikke var overførbar til andre.

I hans regjeringstid ble det ved [[edikt]] bestemt at dem som tok i bruk udyrket mark for jordbruk kunne få beholde og ikke ville bli belastet med noen landskatt. Folket tok imot dette tiltaket med stor entusiasme. Det ble utført tallrike nydyrkings- og irrigasjonsprosjekter som utvidet jordbruksarealet i landet betydelig. Inntektene fra kornskatten ble tredoblet på seks år. Man anslår at det i løpet av en tyveårsperiode ble plantet omkring en milliard [[Tre|trær]], som for eksempel frukttrær, trær for [[treverk|trevirke]] for flåten, [[morbærslekten|morbærtre]] for [[silkeorm]]en.

Hongwu bygde opp en mektig hær organisert etter et militært system som er kjent som ''wei-so''-systemet, som var beslektet med [[Tang-dynastiet]]s ''fu-ping''-system. Målsetningen var å bevare hæren slagkraftig, men samtidig motvirke sterke bånd mellom offiserer og soldater.

Hongwu-keiserens politikk på dette området hadde mye av sin bakgrunn i at han selv kom fra en bondefamilie, og at han dermed var kjent med de trange kår og den urettferdighet landbefolkningen fikk utlide. embetsverket var mange steder korrupt, noe som også gav seg utslag i at de rike ved bestikkelser fikk overført sin egen skattebyrde til de fattigbønder de utbyttet. For å stanse slike misligheter instituerte Hongwu-keiseren to svært viktige systemer: ''De gule fortegnelser'' og ''fiskeskjellfortegnelsene''.

I 1372 forordnet Hongwu-keiseren et generelt amnesti for alle uskyldige som var blitt bundet til slaveriet da det mongolske Yuan-dynastiet var på hell. Fjorten år etter bød han sitt embetsverk om å løskjøpe barn i Hunan-provinsen hvis foreldre hadde solgt som slaver under en hungersnød.

Keiseren reformerte også byråkratiet. Disse reformene brøt med det relativt liberale [[Song-dynastiet]]s stil og trakk i heller absolutistisk retning. I 1380 kom den første store utrenskningen, og resultatet av den var at all makt fra da ble konsentrert i keiserens hånd. Det innebar at alle regjeringsministeriene ble direkte understilt keiseren (i motsetning til et keiserlig sekretariat). I årene 1385 til 1390 gjentok Hongwu opprenskningsprosessen.

Avvikende oppfatninger fikk ikke noen sjanse til å komme til uttrykk; mot slutten av sin regjeringstid hadde Hongwu organisert et nettverk av hemmelige embetsmenn og et slags hemmelig politi (stiftet i 1382: ''Garden med brokadeklærne'').

Keiseren klarte også å utvide det kinesiske maktområde med militærmakt. Han invaderte de nordøstlige deler av [[Yunnan]] (som den gang var betraktet som et eget land og som fremdeles var regjert av en mongolsk fyrste) og tok kontroll over de nordøstlige deler. Ellers var hans utenrikspolitikk preget av utstrakt diplomatisk aktivitet. Mange omliggende kyststater var interessert i handelsrettigheter i Kina. Dersom deres herskere betalte [[det kinesiske tributtsystemet|tributt til keiseren]], og slik implisitt til en viss grad anerkjente Kinas forrang, ble konsesjonene gitt. Blant de land som slik søkte om konsesjoner var [[Annam]], [[Champa]], [[Kambodsja]], [[Thailand|Siam]], [[Cochin]], [[San Fo-qi]], [[Java (øy)|Java]], [[Japan]], [[Kongedømmet Ryukyu|Ryukyu]], [[Brunei]] og [[Korea]].

=== Jianwen-keiserens tid (1398–1402) ===
Den keiser som tok navnet ''Jianwen'' (og opprinnelig het ''Zhu Yunwen'', født 5. desember 1377), var sønnen til kronprins Zhu Bao, den som egentlig var tenkt som Homgwu-keiserens etterfølger. Men da Zhu Bao døde i 1392 måtte Hongwu tenke nytt. Han forbigikk da Zhu Baos lillebror, [[Yongle|Zhu Di]].

Jianwen-keiserdømmet ble svært kortvarig (1398–1402). Da han besteg keisertronen var han fremdeles ung og uerfaren, og ble sterkt avhengig av sine rådgivere. I 1402 klarte Zhu Di likevel å karre seg til makten ved et borgerkrigslignede kupp. Foranledningen var Jianwens og rådgivernes fremstøt for å beskjære de øvrige Ming-prinsenes privilegier og inntekter. Jiamwen døde i Nanjing i palassbrannen som ble antent under kuppet. Også hans støttespillere og rådgivere (senere kjent som de ''[[de fire martyrer]]'') ble drept av etterfølgeren. Han sørget også for å systematisk utslette alle spor etter Jianwen-keiseren, som heller ikke ble gitt noe posthumt [[tempelnavn]] før flere generasjoner senere.

=== Yongle-keiserens tid (1402–1424) ===
I 1370 hadde Hongwu innrettet keiserlige fyrstedømmer nær Kinas yttergrenser for sine sønner. Den som etter Jianwen-mellomspillet skulle overta, [[Yongle|Zhu Di]], var da som tiåring blitt fyrste av staten Yan. Denne staten lå i nord, og hadde som regjeringssete den gamle Yuan-hovedstaden [[Beijing|Dadu]] (som nå ble kalt ''Beiping'' – «den nordlige fred»). Gutten ble så gitt en oppdragelse som skulle sette ham i stand til å overta landets høyeste embete. 
[[Fil:Yongle.jpg|thumb|[[Yongle-keiseren]] (1402–1424)]]

Da han tiltrådte som Ming-keiser tok han epokenavnet [[Yongle-keiseren|Yongle]], og i hans tid fortsatte konsolideringen av kinesisk makt. Faktisk regnes han som en enda mer fremragende keiser enn Hongwu.

I 1402 gjorde han [[Beijing|Beiping]] til sin residensby som keiser. I 1420 ble det bestemt at det Beiping skulle være primær hovedstad, og [[Nanjing]] sekundær. (Betydningen av ''bei'' og ''nan'' er «nord» og «sør».) Flyttingen av keiserens hovedresidens hadde flere grunner; en av de viktigere var de store problemer kineserne hadde i sine kamper mot [[mongolene]], som nå riktignok var trengt tilbake til [[Mongolia]]. Etter at Ming-Kina hadde seiret ved Buinor-sjøen i 1387 hadde [[kublai-khan|kublaidene]] raskt mistet det meste av sin makt. Men i deres sted meldte nå vestmongolske stammer seg, ikke minst [[oirater|oiratene]]. Det ble dermed strategisk fordelaktig å legge hovedstaden til en nordligere by. Også konstruksjonen av [[Keiserkanalen]] for mer effektiv ristransport hadde til en viss grad militærstrategiske grunner.

Yongle var ikke så brutal som Hongwu, og hans ledelse av byråkratiet var støere. Han gjennomførte kampanjer for å styrke [[Den kinesiske mur|Den store kinesiske mur]] og dermed verne landet bedre mot mongolene. Dette arbeidet hadde i og for seg begynt under Hongwu-keiseren rundt 1368, men det var under Yangle det skjøt fart. Arbeidet skulle pågå frem til ca. 1640. Denne nye muren ble bygd i en mer storslagen skala enn noen av forløpermurene, med mer solide materialer og robustere byggemåte – solide store steiner på begge sider av muren og på dens topp.
[[Fil:China Historic Ming Empire.jpg|thumb|Ming-Kina under keiser Yongle.]]

Yongle førte en aktiv ekspansjonspolitikk- og utenrikspolitikk. Han krevde at de fremmede politiske størrelser skulle yte tributt. Han etablerte også tilsynsembeter som regulerte provinsene [[Zhejiang]]s, [[Fujian]]s og [[Guangdong]]s oversjøiske handelsforbindelser.

Keiseren var også opptatt av at omverdenen skulle forstå Kinas kulturelle overlegenhet. Han fikk distribuert 10&nbsp;000 eksemplarer av verket ''Biografier om forbilledlige kvinner'' til forskjellige ikke-kinesiske territorier til deres moralske opprustning. Kinesiske kalendere ble også distribuert over hele Sørøst-Asia.

Flere militærekspedisjoner fant sted under Yongle. Til å begynne med utvidet og sikret han det kinesiske maktgrep over Yunnan. Senere trengte han sørover. I 1406 forsøkte han å få innsatt en kinesiskvennlig hersker over [[Đại Việt]] ([[Vietnam]] – av Ming-regimet kalt Annan). Men denne pretendenten, kalt Chen Tian-ping (Trần Thiên Bình), ble drept ved sin ankomst dit. Dette gav Kina foranledningen man åpenbart hadde ventet på. To store kinesiske hærstyrker ble sendt fra henholdsvis Yunnan og [[Guangxi]] inn i Đại Việt. Kineserne hevdet senere at syv millioner vietnamesere ble drept. I 1407 var landet erobret, og under navnet [[Jiaozhi]] ble det Ming-Kinas fjortende provins. Det vedvarte imidlertid bare til 1428, da Ming-kineserne ble fordrevet av vietnameserne anført av [[Le Loi]]. De 21 årene under kinesisk styre hadde vært preget av nesten vedvarende kamper; kineserne hadde også sendt nye ekspedisjoner for å underkue vietnameserne, og noen av ekspedisjonene trengte også videre sørover. 
[[Fil:ZhengHeShips.gif|left|thumb|upright|[[Zheng He]]s skip slik man forestilte seg dem på [[17. århundre|1600-tallet]].]]
[[Fil:Tribute Giraffe with Attendant.jpg|thumb|upright|Zheng He med en [[sjiraff]] han tok med til keiser Yongle fra Afrika.]]
Under Yongle utviklet Kina seg for første gang til en slagkraftig sjøfartsnasjon. General [[Zheng He]], en [[evnukk]] av [[islam|muslimsk]] bakgrunn, foretok syv store ekspedisjoner som førte ham og hans enorme flåtestyrker rundt om i Sørøst-Asia og til fjerne kyster som [[Perserriket|Persia]], [[Den arabiske halvøy|Arabia]] og til og med det østlige [[Afrika]] – kanskje så langt sør som til [[Kapp det gode håp]]. De seks første av disse reisene fant sted i Yongle-tiden.

Lignende sjøreiser, men i mer beskjeden skala, var også vanlige allerede i [[Song-dynastiet|Song-tiden]], men Zhen He-ekspedisjonene var offisielle og ble gjennomført med rent statlig finansiering. Slik fikk omverdenen merke at det atter var kinesere som regjerte i Kina.

Reisenes kommersielle nytte var imidlertid begrenset, og i 1433, altså kort tid etter at Yongle-keiserdømmets tid var omme, ble flåtepolitikken lagt om. Ming-herskerne bestemte seg for heller å konsentrere seg om å utvikle jordbruket. Det var bare noen få tributtland som landet fremdeles handlet med: Korea, [[kongedømmet Ryukyu]], [[Sumatra]], [[Malakka]] og [[Burma]]. Det var også andre grunner til at Kina da etterhvert så å si «forseglet» seg, fremfor alt frykten for invasjon fra de [[Mongolia|mongolske]] områder i nord (kanskje særlig etter at [[Jingtai-keiseren]] ble tatt til fange av mongolene i 1453). De stadige [[pirat]]raidene fra Japan, Ryukyuøyene og noen sørøstasiatiske land ble nå hyppigere, ettersom de også hadde en sammenheng med smugling. Denne økte piratvirksomhet førte i sin tur til en enda mer innbitt isolasjonisme.

Oppgivelsen av slik sjøfart fikk etterhvert også den konsekvens at det ble stort spillerom for vestlige handelsinteresser i Øst-Asia.