Redigerer Mike Oldfield (avsnitt)

=== Sammenfatning ===
Oldfield begynte å spille gitar i en alder av ti år og forlot skolen i tenårene for å ta fatt på en musikkarriere. Fra 1967 til 1970 spilte han og søsteren [[Sally Oldfield]] i folkmusikk-[[duo]]en [[The Sallyangie]]. Han hadde bandet Barefeet som var kortlivet og 17 år gammel begynte han som bassist og sologitarist i med Kevin Ayers and The Whole World. Han innledet karrieren da [[Progressiv rock|den progressive rocken]] var på høyden på sent 1960-tall og tidlig 1970-tall med grupper som [[Pink Floyd]] og [[Genesis]]. Oldfield var solo-artist og laget symfonisk rock praktisk talt alene i studio.<ref name="historien16">{{ Kilde bok |forfatter=Tor Marcussen og Morten Jørgensen| utgivelsesår = 1989 | tittel = Historien om rock. 16 : Ytre effekter og indre nødvendighet | isbn = 8252518176 | utgivelsessted = Stabekk | forlag = Den norske bokklubben | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014020348009 | side = }}</ref><ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010121406056|tittel=Kunnskapsforlagets rock-leksikon|forlag=Kunnskapsforl.|isbn=8257304166|utgivelsessted=Oslo|side=|utgivelsesår=1992}}</ref> I 1971 startet Oldfield arbeidet med ''[[Tubular Bells]]'', som ble den aller første utgivelse på det nye plateselskapet [[Virgin Records]], etablert av [[Richard Branson]]. Albumet solgte over 2,7 millioner eksemplarer i Storbritannia, og åpningspartiet ble brukt i skrekkfilmen ''[[Exorcisten|The Exorcist]]''. Oldfield fulgte opp med albumet ''[[Hergest Ridge]]'' i 1974, ''[[Ommadawn]]'' i 1975 og ''[[Incantations]]'' i 1978. Albumene besto av hver sin lange komposisjon, kun delt i to deler på grunn av [[LP]]-formatet. Komposisjonene er hovedsakelig [[instrumental]]stykker.

På slutten av 1970-tallet mistet han oppslutning blant de yngste etterhvert som punk og dansbar disco dominerte. Det er utpreget stemningsmusikk som inviterer til tålmodig lytting. Oldfield uttalte selv at musikken han laget var et eksperiment for eliten.<ref name="historien16" /> På slutten av 1970-tallet begynte Oldfield å turnere og gi ut mer kommersiell og sangbasert musikk, med albumene ''[[Platinum album|Platinum]]'' (1979), ''[[QE2 album|QE2]]'' (1980) og ''[[Five Miles Out]]'' (1982). Fra og med ''Five Miles Out var'' [[Maggie Reilly]] hans faste vokalist.<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016041448085|tittel=Store rock- og popleksikon|forfatter=Bergan, Jon Vidar|forlag=Kunnskapsforl.|isbn=8257318922|utgivelsessted=[Oslo]|side=|utgivelsesår=2007}}</ref> Hans største suksess fra denne perioden var ''[[Crises album|Crises]]'' (1983), som inneholder singelen ''«[[Moonlight Shadow]]»'' med [[Maggie Reilly]] som vokalist. Singelen lå høyt oppe på hitlistene i mange land. Oldfield har også gitt ut to oppfølgere til ''[[Tubular Bells]]''; ''[[Tubular Bells II]]'' og ''[[Tubular Bells III]].''

Oldfield er kjent som en gitarist med særegent musikalsk uttrykk og musikken er lett gjenkjennelig.<ref name="historien16" /> Han er kjent for sine lange musikkstykker, at han spiller de fleste eller samtlige instrumentene på flere album og at han liker å eksperimentere med forskjellige [[musikksjangre]].