Redigerer Mikael VIII Palaiologos (avsnitt)

== Diplomatiet og erobringene ==
Mikaels gjenerobring av Konstantinopel medførte både prestisjetap og tap av åndelig autoritet for pavedømmet og den katolske kirke. Grekerne hadde nå gjeninnført sin rett til å ha en ortodoks kirke skilt fra Roma slik det hadde vært fra [[Det store skisma 1054|det store skisma]] i 1054. De seks påfølgende pavene i Mikaels regjeringstid forsøkte alle å få «de frafalne» inn i den katolske folden igjen<ref>Geanakoplos, ''Michael Palaeologus'', s. 140f</ref>.

[[File:Metropolis of Mystras, inside, imperial eagle.JPG|thumb|left|Imperiets tohodede ørn i [[Mystras]]. I 1263 avsto latinerne Mystras som løsepenger for [[William II av Villehardouin]], og Mikael VIII Palaeologus hadde gjort byen til hovedsete for det nyetablerte [[Despotatet Morea]], styrt av hans slektninger.]]

Mikael gjorde framstøt for å alliere seg med kong [[Manfred av Sicilia]] og tilbød i 1262 å skille seg fra sin kone Teodora Dukaina Vatatzina og gifte seg med Manfreds søster Anna av Hohenstaufen. Planen gikk i vasken, ikke bare ble det kontant avvist av Anna selv, men hun søkte også støtte hos patriark Arsenios. Patriarken gikk i rette med keiseren og presset han til å oppgi planen. Mikael sendte deretter Anna tilbake til sin bror med store gaver. Dette bidro for øvrig til å få løslatt den bysantinske general Alexios Strategopoulos<ref>Geanakoplos, ''Michael Palaeologus'', s. 144f</ref>.

På denne tiden kom også en annen utfordring. [[Seldsjukker|Seldsjukkenes]] sultan [[Kaykaus II]] var blitt avsatt etter en sammensvergelse ledet av storvisir [[Pervâne]] og kom til Mikael for å få hjelp. Mikael støttet imidlertid Pervâne i hans strid med mongolene. Han ønsket ikke å risikere stridigheter på imperiets østgrense samtidig som han måtte ha oppmerksomhet mot europeerne som var kastet ut fra Konstantinopel. På denne bakgrunn ble Kaykaus II brysom for Mikael, og han fikk ham fengslet. Kaukaus ble senere senere sluppet fri mot løsepenger fra mongolene i Russland, og han levde resten av sitt liv på Krim<ref>Cahen, ''Pre-Ottoman Turkey: a general survey of the material and spiritual culture and history'', trans. J. Jones-Williams, 1968 (New York: American Council of Learned Societies, 2004), s. 279</ref>.

En rekke militære nederlag fulgte. I 1263 sendte Mikael 15.000 soldater, inkludert 5.000 seldsjukkiske leiesoldater, til [[Morea]] i et forsøk på å erobre [[Fyrstedømmet Akhaia]], men dette felttoget mislyktes. Senere samme år ble en flåtestyrke på 48 bysantinske og genovesiske skip beseiret av venetianerne etter at seldsjukkiske soldater deserterte fordi de ikke hadde fått betaling<ref>Geanakoplos, ''Michael Palaeologus'', s. 151–60</ref>. Det neste nederlaget for Mikael kom våren 1265 da en hær av bulgarere og  [[tatarer]] fra [[Den gylne horde]] under [[Nogaj Khan]] herjet [[Trakia]] og overfalt Mikael da han var på vei tilbake til Konstantinopel med bare noen få soldater. Mikael klarte med nød og neppe å unnslippe, og kom seg til [[Marmarahavet]] hvor han fikk skyss med to latinske skip til Konstantinopel<ref>Geanakoplos, ''Michael Palaeologus'', s. 181f</ref>.

Mikaels krigslykke etter erobringen av Konstantinopel så ut til å ha snudd, og han prøvde i stedet å vinne fram gjennom diplomatisk arbeid. Han sendte tilbake en flåte på 60 galeier fra Genova som han hadde leid inn, og prøvde i stedet en diplomatisk tilnærming til Venezia. Han klarte å framforhandle en avtale med vilkår som lignet betingelsene i traktaten fra Nymfeum i 1214, men den venetianske [[doge]] [[Raniero Zeno]] ville ikke ratifisere avtalen<ref>Geanakoplos, ''Michael Palaeologus'', s. 182-185</ref>. Mikael signerte også avtaler med den egyptiske sultan [[Baibars]] i [[Mamelukksultanatet]] og med den mongolske khan i [[Kiptsjakkhanatet]]<ref>''Cambridge Illustrated History of the Middle Ages: 1250–1520'', s. 304</ref>.