Redigerer Mikael I Rangabe (avsnitt)

=== Virke ===
Mikael I forsøkte å føre en forsonende politikk og stanset innkrevingen av skattene som Nikeforos I hadde innført. Det førte til at han reduserte rikets inntekter samtidig som han sjenerøst fordelte penger til hæren, byråkratiet og kirken. Han fikk dermed kirkens støtte. Han ble imidlertid forfulgt av motstanderne av [[ikonoklasmen]], det store kirkelige stridsspørsmålet i tiden. Patriark [[Nikeforos av Konstantinopel|Nikeforos]] ble tvunget til å trekke seg i denne striden, først og fremst etter press fra den innflytelsesrike Teodoros Studites, abbed ved Stoudios-klosteret. På grunn av sitt syn i ikonoklasmestriden fikk Mikael en svært positiv omtale av kronikøren [[Theophanes bekjenneren]].

I 812 gjenopptok Mikael I forhandlingene med [[frankerne]] og anerkjente [[Karl den store]] som ''[[basileus]]'', «konge», men ikke som «romersk keiser», en tittel som Konstantinopel forbeholdt for sin egen keiser og hans etterfølgere. I bytte for dette fikk Østromerriket tilbake [[Venezia]]. 

Under påvirkning fra abbed Teodoros avviste imidlertid Mikael I fredsvilkårene som ble tilbudt av Krum av Bulgaria. Etter en innledende framgang i kampene mot bulgarerne ble den bysantinske hæren slått på flukt i slaget ved Versinikia i 813. Keiserens posisjon ble alvorlig svekket, og Mikael valgte å abdisere til fordel for den armenske generalen [[Leo V (keiser)|Leo V]]. Mikael gikk i kloster som munk og tok navnet Athanasios. Hans sønner ble kastrert (for ikke å være kandidater til tronen) og sendt i kloster. En av dem, Niketas, ble senere under navnet Ignatius [[patriark av Konstantinopel]]. Mikael døde fredelig 11. januar 844.