Redigerer Michel Ney (avsnitt)

=== Militær karriere ===
Etter ansettelse ved [[Dillinger Hütte]] trådte han i 1788 inn som menig soldat i [[4e groupe d’escadrons de hussards|Régiment Colonel-Général hussards]], og var [[underoffiser]] da [[den franske revolusjon]] utbrøt. I 1792 ble han [[Kaptein (grad)|kaptein]], og i 1796 [[brigadegeneral]] (fransk: général de brigade). Under [[koalisjonskrigene]] inntok han i 1799, da som [[generalmajor]] (fransk: général de division), byen [[Mannheim]]. Deretter kjempet han under [[André Masséna]] i [[Sveits]] og under [[Jean Victor Marie Moreau]] i Tyskland. 

Etter [[freden i Lunéville]] ble han fransk [[gesandt]] i Sveits, der han den 19. februar 1803 fikk i stand den såkalte ''[[Mediationsakte]]'' og landefred.

Etter sin keiserkroning utnevnte [[Napoléon Bonaparte|Napoléon I]] Ney i 1805 til [[marskalk av Frankrike]]. Som kommandant for et korps innledet Ney felttoget i 1805. Under [[Ulm-felttoget]] slo enheter fra hans armékorps styrker under østerrikeren [[Ferdinand Karl von Österreich-Este (1781–1850)|erkehertug Ferdinand]] ved [[Günzburg]] den 9. oktober. Så fulgte seieren i [[slaget ved Elchingen]] 14. oktober og byen [[Ulm]]s kapitulasjon ved den østerrikske general [[Karl Mack von Leiberich]]. Den 6. juni 1812 ble Ney derfor utnevnt til hertug av Elchingen. I krigen 1806-1807 bidro Ney sterkt til fremganger ved sin ledelse av VI. korps, særlig ved sin forfølgelse av den beseirede prøyssiske hær etter [[slaget ved Jena og Auerstedt]]. [[Erfurt]] og [[Magdeburg]] kapitulerte for ham. I 1807 kjempet han i [[slaget ved Eylau]] og [[slaget ved Friedland]] mot russerne og prøysserne.

I 1808 ledsaget Ney keiseren til [[Spania]], men ble imidlertid uenig med [[André Masséna|Masséna]] i 1811 om det videre felttog og strittet da så meget i mot at Masséna fikk ham fjernet fra armeen. Ney trakk seg da tilbake, til han i 1812 fikk befal over III. korps.

Ney utmerket seg så fremfor alt under [[Russlandsfelttoget i 1812|Russlandsfelttoget]] i 1812, som under [[Slaget om Smolensk (1812)|slaget om Smolensk]], og særlig under [[slaget ved Moskova]]. Om aftenen under slaget gav Napoléon han tittelen «Moskovas fyrste». Ney var siden [[slaget ved Vjasma]] fører av baktroppen under tilbaketrekningen fra Russland og var under [[slaget ved Krasnoje]] nær ved å bli tatt til fange av russerne. 

Under felttoget i 1813 holdt Neys styrker stand under de alliertes første angrep i [[Slaget ved Lützen (1813)|slaget ved Lützen]], kommanderte ved [[slaget ved Bautzen]] sentrumsavsnittet og trengte deretter frem mot [[Schlesien]]. Angrepet av [[Gebhard Leberecht von Blücher|Blücher]] ble Ney tvunget til å trekke seg fra sin stilling ved [[Legnica|Liegnitz]]. Han måtte overlate sine styrker til den franske marskalk [[Jacques MacDonald]] og vendte tilbake med Napoléon til [[Dresden]], der han hjalp med å beseire [[Karl Philipp zu Schwarzenberg]] den 26. og 27. august. Etter [[Nicolas-Charles Oudinot]] nederlag ved [[slaget ved Großbeeren|Großbeeren]] fikk Ney kommando over styrker som skulle rykke fram mot [[Berlin]], men ble slått 6. september av [[Friedrich Wilhelm von Bülow]] i [[slaget ved Dennewitz]].

I 1814 ble Ney kommandør for [[Garde impériale|den keiserlige garde]]. Han kjempet ved [[slaget ved Brienne]], [[slaget ved Montmirail]], [[slaget ved Bienne]] og ved [[Châlons-en-Champagne|Châlons-sur-Marne]] og utmerket seg i disse. Etter de keiserlige armeers nederlag og fiendens erobring av Paris oppfordret han Napoléon I til fratreden, og gikk over til bourbonerne. [[Ludvig XVIII]] gjorde ham til ''[[pair av Frankrike]]'' og utnevnte ham til kommandant for 6. militærdivisjon.

Etter Napoléons tilbakekomst fra [[Elba]] trådte han imidlertid den 25. mars 1815 ved [[Auxerre]] atter i hans tjeneste og fikk kommando over den 38&nbsp;000 mann sterke venstre fløy (1. og 2. korps) under [[slaget ved Waterloo]]. Fem hester ble skutt under ham og til slutt stormet han frem til fots. Han ledet de store kavaleriangrepene mot det britiske sentrum og ledet så personlig den gamle garde under det avgjørende angrep, som slo feil.

Ney vegret seg mot å flykte fra Frankrike, og ble arrestert den 3. august 1815 og stilt for [[krigsrett]] den 8. november. Han erklærte at han som ''pair av Frankrike'' ikke kunne dømmes av den. Ney ble dømt til døden 6. desember av [[pairkammeret]] for  høyforræderi og skutt den 7. desember 1815 i [[Jardin du Luxembourg]] i Paris. Han ba om, og ble innrømmet, retten til selv å gi skyteordren. 

Ney etterlot seg tre sønner som senere utgav hans ''Memoires''. Hans navn er påført i 13. spalte på [[Triumfbuen i Paris]].