Redigerer Menneskerettigheter (avsnitt)

===Rettighetstankegang og kristendommen===
Gjennom [[kristendom]]mens utvikling i den gresk-romerske verden forankres den naturlige lov ikke bare i en transcendent fornuft eller i ideenes verden. I kristendommen blir det greske logos til [[Gud]]s fornuft og evige lov. Men kristendommen stiller også mennesket i et avhengighetsforhold til Gud. Rettigheter er noe han eventuelt gir. Mens den første rettighetstenkningen er [[Antroposentrisme|antroposentrisk]], blir den nå like mye (eller mer) teosentrisk (= som har Gud som midtpunkt).<ref>[https://naob.no/ordbok/teosentrisk teosentrisk], ''NAOB''</ref> Dermed kan [[teologi]] og naturrett utvikles side om side i den vestlige tradisjonen. Den guddommelig forankrede naturrett når sitt høydepunkt med [[Thomas Aquinas]] ([[1224]]&ndash;[[1274]]). Da han utarbeidet sin naturrett var det i et system hvor mennesket står i et dobbelt forhold, nemlig til både Gud og medmenneske. I større grad enn hans system ga den enkelte rettigheter overfor [[samfunn]]et, påla det menneskene&nbsp;&ndash; både hersker og undersåtter&nbsp;&ndash; [[plikt]]er i forhold til Guds lov. 

Rettighetstankegangens begrunnelser [[Sekularisering|sekularisere]]s i [[renessansen]] ved at menneskerettigheter blir mer uavhengig av Gud. Men dette er en prosess som tar tid. Et tidlig forsvar for individers rettigheter leveres av den [[Nyskolastikk|nyskolastiske]] teologen og juristen [[Francisco de Vitoria]] [[O.P.]] (død [[1546]]) på grunnlag av Aquinas' [[aristotelisk]]e naturrettstenkning. Gjennom sitt forsvar for de amerikanske [[indianer]]nes grunnleggende rett til eiendom og til å bestemme over seg selv, presenterte han argumenter som understreker at slike fundamentale rettigheter er av umistelig karakter. Denne argumentasjonen følges opp i [[Bartolomé de las Casas]]' (1474–1566) praktiske «utviklings»-prosjekter i Sør-Amerika, hvor han også virket for opphevelsen av indianerslaveriet. Det skal også påpekes at pave [[Paul III]] i bullen ''[[Sublimis Deus]]'' fra 1537, godtok Vitoria og las Casas’ argumenter for at indianerne var mennesker med rettigheter, og ville bannlyse dem som hevdet at indianerne var uten sjel og derfor kunne gjøres til slaver. Men det ble de som avviste indianernes menneskeverd som vant fram, og indianerslaveriet fant aksept også i katolske lands kolonier. 

Resultatet av sekulariseringsprosessen og individualiseringen var en forskyvning fra rettigheter til menneskerettigheter, altså rettigheter som tilhører mennesket bare fordi det er menneske. Med endrede oppfatninger av hva et menneske er, og hvem som er mennesker, har flere og flere fått del i rettighetene. Man kan si at universaliseringen har strukket seg stadig lenger. Samtidig har denne universaliseringen et ''[[de facto]]'', ikke bare et teoretisk preg.

[[Hugo Grotius]] (1583–1645), en av [[folkerett]]ens grunnleggere, understreket på sin side rettighetenes uløselige tilknytning til både mennesker og fornuft når han forsikret at rettighetene også ville gjelde om Gud ikke fantes. Det er her fortsatt tale om en metafysisk begrunnelse gjennom henvisning til den [[Transcendent (filosofi)|transcendente]] fornuft. Men samtidig begynte oppbyggingen av politisk-filosofiske systemer med utgangspunkt i forestillinger om naturtilstanden. 

Begge de britiske filosofene [[Thomas Hobbes]] (1588–1679) og [[John Locke]] (1632–1704) tok utgangspunkt i isolerte individer, og forespeilet å bygge opp logiske systemer som viste hvilke rettigheter de enkelte individer burde ha. Forestillingen om naturtilstanden fullstendiggjorde sekulariseringen av rettighetstanken gjennom vektlegging av den samfunnskontrakten som inngås mellom selvstendige individer. I motsetning til antikkens gresk-romerske oppfatning er det derfor ikke mennesket som samfunnsvesen, men som individ som nå står i sentrum. 

Denne utviklingen kan nok ha vært knyttet til framveksten av det borgerlige samfunn, hvor de økonomisk-kontraktuelle forhold ble stadig viktigere på bekostning av familie- og andre tradisjonelt viktige bånd. Men utviklingen av kontrakten, og den dermed forbundne juss i klassisk romersk rett, har trolig bidratt til utviklingen av begrepet om det rettslige individ. Romerretten setter fortsatt sine spor i vestlig rettstenkning. Vi skal heller ikke se bort fra at kristendommens rolle i å understreke den enkeltes ansvar for seg selv og sine handlinger overfor Gud på dommens dag, kan ha spilt en vesentlig rolle i denne individorienteringsprosessen.