Redigerer Mehmet V (avsnitt)

=== Sultan ===
[[File:Drei Kaiser Bund.jpg|thumb|[[Keiser Wilhelm II|Wilhelm II]], Mehmed V, [[Franz Joseph I av Østerrike|Franz Joseph]]: Sentralmaktenes tre keisere under [[første verdenskrig]].]]
Hans regjering tok til den 27. april 1909, men han var i det store og hele en gallionsfigur uten politisk innflytelse, på grunn av ungtyrkernes revolusjon i 1908 (som gjeninnførte den osmanske konstitusjon og parlamentet) og særlig det [[det osmanske statskupp i 1913]], som etablerte [[de tre pasjaer]]s diktatoriske triumvirat til makt.{{tr}}

Mehmed Vs mest betydelige politiske handling var formelt å utrope til [[jihad]] mot [[Trippelententen|ententemaktene]] (de allierte under [[første verdenskrig]]) den 11. november 1914, etter den osmanske regjerings beslutning om å gå inn i krigen på [[sentralmaktene]]s side.<ref>Lawrence Sondhaus: ''World War One: The Global Revolution'', [[Cambridge University Press]], 2011, s. 91.</ref> Han var personlig, ble det imidlertid antatt, egentlig kritisk til [[Enver Pasja]]s tyskvennlige politikk.{{tr}}

Dette var den siste genuine proklamasjon av jihad av en [[kalif]], ettersom [[kalifatet]] bestod til 1924. Proklamasjonen hadde ingen merkbar innflytelse på krigen, til tross for at mange muslimer bodde i osmanske territorier. [[Araberne]] gikk etter en tid tvert i mot inn i et samarbeid med britiske styrker under [[araberoppstanden]] i 1916.

Mehmed V var vert for [[keiser Wilhelm II]], hans allierte under krigen, i Konstantinopel den 15. oktober 1917.

Han døde fire måneder før krigsslutt. Dermed slapp han både å oppleve krigsnederlaget og Det osmanske rikes undergang.

Størstedelen av sin tid som sultan tilbragte Mehmed&nbsp;V. i [[Dolmabahçe-palasset]] og i [[Yıldız-palasset]] i Konstantinopel. Hans grav befinner seg i den historiske bydelen [[Eyüp]].

Han etterlot seg to sønner: Prins [[Mehmed Ziyaeddin]] (1873–1938) og prins [[Ömer Hilmi]] (1886–1935). Hans eneste datter, prinsesse Refia (født 1888), døde allerede som spedbarn. En annen sønn, prins Mehmed Necmeddin (1878–1913), døde før ham.