Redigerer Medusa (avsnitt)

== Moderne tolkninger ==
[[Fil:Close up of Gorgon at the pediment of Artemis temple in Corfu.jpg|thumb|En arkaisk gorgon, rundt 580 f.Kr., avbildet på det triangulære [[fronton]] på tempelet til [[Artemis]] på [[Korfu]].]]
[[Fil:Medusa tiles.JPG|thumb|Mosaikk av Medusa fra romersk tid, Arkeologiske museum i Athen.]]
=== Historiske ===
Et antall av tidlige klassiske lærde tolket myten om Medusa som kvasihistorisk, eller som et «forfinet» minne av en faktisk invasjon.<ref>Graves, Robert (1955): ''The Greek Myths''. Penguin Books. s. 17, 244. Sitat: «A large part of Greek myth is politico-religious history. Bellerophon masters winged Pegasus and kills the Chimaera. Perseus, in a variant of the same legend, flies through the air and beheads Pegasus’s mother, the Gorgon Medusa; much as Marduk, a Babylonian hero, kills the she-monster Tiamat, Goddess of the Seal. Perseus’s name should properly be spelled Perseus, ‘the destroyer’; and he was not, as Professor Kerenyi has suggested, an archetypal Death-figure but, probably, represented the patriarchal Hellenes who invaded Greece and Asia Minor early in the second millennium BC, and challenged the power of the Triple-goddess.»</ref><ref> Harrison, Jane Ellen ([1908], opptrykk 1991): [http://archive.org/details/prolegomenatost01harrgoog ''Prolegomena: To The Study Of Greek Religion'']. Princeton, New Jersey: Princeton University Press. ISBN 0691015147. s. 187–188.</ref> [[Robert Graves]] har foreslått historisk gyldighet til myten i ''The Masks Of God'' (1968): Legenden om Persevs som halshogger Medusa betyr særskilt at grekerne oversvømmet gudinnens fremste helligdommer og rev gorgonmaskene av hennes prestinner, disse var apotropeiske [[maske]]r som ble båret for å skremme vekk det profane. Det er å si det skjedde tidlig på 1200-tallet f.Kr., et faktisk historisk brudd, en form for sosiologisk [[traume]] som har blitt registrert i denne myten. Det minner mye som Freuds konsept om det latente innhold av en [[nevrose]] som er manifestert i innholdet av en [[drøm]]; registret, skjønt skjult, registrert i det ubevisste, dog ukjent eller misforstått av det bevisste sinn.<ref> Campbell, Joseph (1968): The Masks Of God: Occidental Mythology, bind 3, London, s. 152–153</ref>

=== Psykoanalytisk ===
I [[1922]] skrev [[Sigmund Freud]] ''Das Medusenhaupt'' («Medusas hode»; utgitt [[1940]]) og [[essay]]et la rammeverket for hans betydelig bidrag til kritikken som omga monsteret. Medusa er presentert av Freud som «den fremste talisman som gir bildet av kastrasjon — assosiert i barnets sinn med oppdagelsen av moderlig seksualitet — og dens benektelse.»<ref> Freud, Sigmund: ''Das Medusenhaupt'' (Medusas hode). Først publisert posthumt i ''Int. Z. Psychoanal. Imago'', '''25''' (1940), 105; opptrykt i ''Ges. W.'', 17,47. Sitatet er oversatt av Wikipedia for anledningen. Manuskriptet er datert 14. mai 1922, og synes å være en skisse for et mer omfattende verk.</ref> Freud argumenterer at [[halshogging]] er likestilt med [[kastrasjon]]. Medusas skrekk er således en redsel for kastrering som er knyttet til synet av noe. Talløse analyser har gjort oss kjente med hendelser som dette: det skjer når en gutt, som hittil har vært uvillig til å tro på trusselen om kastrasjon, får se de kvinnelige genitalier, antagelig som voksen, omgitt av hår, og særlig de til hans mor.

[[Psykoanalyse]]n har fortsatt drevet [[Arketype|arketypisk]] litterær undersøkelser av Medusa-myten fram til den dag i dag: Beth Seelig analyserte Medusas straff i henhold til aspektet av forbrytelsen i Athenes tempel. Straffen av Medusas må ses i lyset av Athenes fiendtlighet overfor andre kvinner, noe som tolkes som et resultat av gudinnens egne uløste konflikter med sin far Zevs. Det ubevisste bruddet representerer kvinner som selvsikre, falliske og farlige, eller alternativt som passive, kastrerte og reseptive som resultatet av defensiv benektelse av tanken på at en kvinne kan både være aktivt selvsikker og samtidig også kvinnelige og seksuell. Athenes rasende avstraffing med å forvandle den vakre unge kvinnen Medusa til et monster som straff for hennes forbrytelse av å bli voldtatt er resultatet av Athenes egen mangel på oppløsning av den lille pikens tidlige triangulære konflikter.<ref> Seelig, B.J. (2002): [http://www.pep-web.org/document.php?id=ijp.083.0895a «The Rape of Medusa in the Temple of Athena: Aspects of Triangulation»] i: ''International Journal of Psycho-Analysis'', '''83''', s. 895–911.</ref>

=== Feminisme ===
På [[1900-tallet]] har [[Feminisme|feminister]] revurdert Medusas framtoning i litteraturen og i moderne kultur, inkludert bruken av Medusa som [[logo]] for moteselskapet [[Versace]].<ref> Pratt, A. (1994): ''Archetypal empowerment in poetry: Medusa, Aphrodite, Artemis, and bears : a gender comparison''. Bloomington: Indiana University Press. ISBN 0-253-20865-3</ref><ref> Stephenson, A. G. (1997): [http://worldcat.org/oclc/39703715 «Endless the Medusa: a feminist reading of Medusan imagery and the myth of the hero in Eudora Welty's novels»]</ref><ref> Garber & Vickers (2003): ''The Medusa Reader'', s. 7.</ref> navnet «Medusa» i seg selv antyder gorgonens muligheter eller til å antyde uvilje; til tross for hennes opprinnelse som en skjønt har navnet i vanlig forståelse «kommet til å bety et monster».<ref> Garber & Vickers (2003): ''The Medusa Reader'', s. 1.</ref> Boken ''Female Rage: Unlocking Its Secrets, Claiming Its Power'' av Mary Valentis og Anne Devane har merket seg at «Når vi spør kvinner hva kvinnelig raseri ser ut som for dem, var det alltid Medusa, monsteret med slangehåret fra myten som ble nevnt... I det ene intervjuet etter det andre ble vi fortalt at Medusa er ‘den frykteligste kvinne i verden’... [skjønt] ingen av kvinnene vi intervjuet kunne huske detaljene fra myten.»<ref name="Wilk 217-218"> Wilk, Stephen R. (2007): ''Medusa: Solving the Mystery of the Gorgon'', s. 217–218.</ref>

Medusas ansikt har siden blitt adoptert av mange kvinner som et [[symbol]] på kvinnelig raseri; en av de første utgivelser som uttrykte denne ideen var en utgave fra 1978 av magasinet ''Women: A Journal of Liberation''. Omslaget var et bilde av en gorgon som redaktørene forklarte «kan være et kart som leder oss gjennom vår skrekk, gjennom dybdene av vårt raseri til kildene av vår kraft som kvinner.»<ref name="Wilk 217-218" /> I en artikkel fra 1986 for magasinet ''Women of Power'' kalt «Ancient Gorgons: A Face for Contemporary Women's Rage» skrev Emily Erwin Culpepper at «Amasonegorgonens ansikt er kvinnelig raseri personifisert. Bildet av gorgonen/Medusa har blitt raskt tatt opp av mange feminister som gjenkjenner henne som et ansikt fra vårt eget raseri.»<ref name="Wilk 217-218" />

=== Nihilisme ===
[[Fil:Medusa Royal Palace Turin.jpg|thumb|Medusas hode på porten av [[Palazzo Reale di Torino|det kongelige slott]] i [[Torino]].]]
Medusa har tidvis framstått som å representere forestillingene av vitenskapelige [[determinisme]] og [[nihilisme]], særlig i kontrast til [[Romantikken|romantisk]] [[idealisme]].<ref>{{Kilde www |url=http://www.english.illinois.edu/maps/poets/a_f/bogan/medusamyth.htm |tittel="Medusa in Myth and Literary History" |besøksdato=2013-10-29 |arkiv-dato=2010-01-23 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20100123102204/http://www.english.illinois.edu/maps/poets/a_f/bogan/medusamyth.htm |url-status=yes }}</ref><ref> Petersen, Per Serritslev (2002): [http://muse.jhu.edu/journals/philosophy_and_literature/v026/26.1petersen.pdf "Jack London's Medusa of Truth"] (PDF) i: ''Philosophy and Literature'' 26.1, s. 43–56.</ref> I denne tolkningen av Medusa er forsøkene på å unngå å se inn i hennes øyne representasjon av å unngå se den tilsynelatende deprimerende virkeligheten at universet er meningsløst. Forfatteren [[Jack London]] benyttet Medusa-myten på dette viset i sin roman ''Mytteriet på Elsinore'' (1914):<ref> London, Jack (1914): ''The Mutiny of the Elsinore'', s. 121. Oversatt av Wikipedia for anledningen</ref>

{{Sitat|Jeg kan ikke hjelpe å huske en bemerking fra [[Benjamin De Casseres|De Casseres]]. Det var over vin hos Mouquin's. Han sa: «Det mest dype instinkt i mennesket er krigen mot sannheten; det er imot virkelighet. Han skyr fakta fra sin barndom. Hans liv er en evigvarende unndragelse. Mirakler, [[Kimære (uhyre)|kumære]], og morgendagen holder ham i live. Han lever på fiksjon og myter. Det er løgnen som gjør ham fri. Dyr alene er gitt privilegiet å løfte sløret av Isis; mennesket tør ikke. Dyr, våkne, har ingen konstruert flukt fra virkeligheten for det har ingen innbilning. Mennesket, våken, er uimotståelig nødt til å søke evig flukt inn i håpet, troen, fabelen, kunsten, Gud, sosialismen, udødelighet, alkohol, kjærlighet. Fra Medusa-sannheten gjør han en påberopelse til [[Maya (illusjon)|Maya-løgnen]].»
: — Jack London, ''Mytteriet på Elsinore''}}