Redigerer Maximinus II Daia (avsnitt)

=== Innbyrdeskrig ===
I [[308]], etter at [[Licinius]] ble opphøyd til ''augustus'', ble Galerius' adopterte sønn Maximinus og Konstantius Klorus' sønn [[Konstantin den store|Konstantin]] erklært som ''filii Augustorum'' («sønner av augusti»), men Maximinus begynte antagelig å kalle seg keiser etter en krig med det persiske [[Sasanideriket]] i 310. Da Galerius døde i [[311]], delte Maximinus den østlige delen av [[Romerriket]] mellom [[Licinius]] og seg selv. Da Licinius og [[Konstantin den store|Konstantin]] inngikk en allianse, følte Maximinus behov for en tilsvarende og gjorde en hemmelig avtale med usurpatoren [[Maxentius]] som kontrollerte [[Italia]].

[[Fil:Maximinus2.jpg|thumb|Mynt preget av Maximinus Daia]]

Høsten [[312]] mens Konstantin drev krig mot Maxentius, synes Maximinus Daia å ha drevet vellykket krig mot [[Oldtidens kongedømme Armenia|armenerne]], men var i uansett tilfelle tilbake i Syria i februar 313 da han fikk bekreftet eksistensen om alliansen mellom Konstantin og Licinius. Da Maxentius' hær ble beseiret og Maxentius druknet elven [[Tiber]] da han forsøkte flykte, endret maktbalansen i faretruende grad for Maximinus Daia. Han måtte komme på offensiven og sikre seg kontroll over Galerius' besittelser før Licinius' tok dem. Mens Konstantin var opptatt av [[germanere]] langs [[Rhinen]] lå muligheten for å angripe Licinius.<ref name="Daia" /> Han samlet en stor hær på rundt 70 000 og marsjerte vinterstid inn i [[Anatolia]]. Ekstremt dårlig vær svekket hæren etter hvert som han tok seg fram. I april 313 krysset han [[Bosporos]] og kom fram til byen [[Bysants|Byzantium]] som var holdt av en garnison av Licinius' soldater. Da byen nektet å overgi seg beleiret han den og tok den etter 11 dager. Han dro videre til Heraclea Perinthus (dagens [[Tyrkia|tyrkiske]] by [[Marmara Ereğlisi]]) som ble tatt etter en kortvarig beleiring. Licinius hadde kommet fram til Adrianople (dagens tyrkiske by [[Edirne]]) med en liten hær på rundt 30 000 samtidig som Maximinus beleiret Heraclea. De to styrkene ble konfrontert i [[slaget ved Tzirallum]] (eller Adrianople) den 30. april 313. Slagstedet er lokalisert til Campus Serenus ved Tzirallum, identifisert som dagens tyrkiske by [[Çorlu]]. Til tross for at Licinius var tallmessig underlegen, synes det som om hans militære dyktighet og hans soldaters fasthet vendte forskjellen til sin fordel. Ved slutten av dagen hadde Maximinus' soldater blitt knust og sendt på flukt. Licinius' seier var avgjørende.<ref name="Daia" /><ref name="DiMaio" />

Maximinus Daia unnslapp drapene, kastet av seg sin keiserlige purpurkappe og i ordinære klær flyktet han over Bosporos. Licinius forfulgte ham med sin hær, og Maximinus dro inn i Anatolia med håp om omgruppere og samle en ny hær bortenfor [[Taurusfjellene]]. Han etablerte nytt hovedkvarter i byen [[Tarsus]] og befestet fjellovergangen for å forhindre Licinius' frammarsj. Licinius lot seg ikke stoppe. Han brøt gjennom befestningene i fjellene og beleiret Maximinus i Tarsus. Omringet av havet og fjellene var hans situasjon håpløs. Samtidig ble han syk. Om det var grunnet sykdom eller ved at han tok gift er uklart. I uansett tilfelle ble han raskt svekket, og døde en ynkelig død i Tarsus i juli eller august 313. Han ble gravlagt i nærheten av byen.<ref name="Daia" />

Den kristne forfatteren [[Lactantius]] har fortalt at han svelget gift. Imidlertid hadde han spist sitt siste store måltid rett før, noe som forhindret giften å virke etter hensikten. Det tok ham fire dager å dø, og med synlig glede over hedningens pinsler, har Lactantius i detaljer fortalt hvordan han rev ut sine egne øyne.<ref>Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of The Medieval World. From The Conversion of Constantine to The First Crusade'', New York/London: W. W. Norton, s. 4</ref> Licinius sørget deretter å drepe Daias to yngre sønner, begge under ni år, og drukne hans hustru. Han drepte også tre andre mulig fordringshavere til keisertronen for å være sikker, alle barn av døde keisere.<ref>Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of The Medieval World'', s. 6</ref>